Menu

«Vi må forebygge, ikke bare teste»

Jakten på ærligheten

Anne Katrine Aas jobber ikke bare for å ta juksemakerne. Hun jobber for at rene utøvere skal få det gullet de fortjener.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

LYDEN AV EN dommerfløyte skjærer gjennom den tettpakkede luften i Oppsal Arena og blander seg med håndballpublikummets taktfaste rop. Fra høyttalerne strømmer speakerens oppfordring om mer lyd, mer leven. Kom igjen, folkens!
 Ingen legger merke til de tre personene som går inn hoveddøra med hver sin svarte bag. Ingen følger dem med blikket når de henvender seg til vaktmesteren. Ingen ser garderoben som rigges i stand. Bordet som settes på plass. Bagene som åpnes.
 – Det mest kritiske øyeblikket er innkallingssitua-sjonen, sier dopingjeger Anne Katrine Aas der hun står midt i det klargjorte kontrollrommet.
 – Når kampen blåses av, er det viktig at vi griper tak i spillerne med en gang. Forklarer prosedyren. Følger med hele tida. Vi må alltid være forberedt på alt som kan skje. Ha oversikt over alle utganger.
 Seks spillere er plukket ut. Om kort tid geleides de inn i kontrollrommet for å avlegge en A- og B-prøve. Når sekundene tikker ned på lystavla, gjør dopingkontrollørene seg klare ved sidelinja.
 Så lyder det endelige sluttsignalet.

Tre timer tidligere. Anne Katrine Aas sitter rakrygget foran PC-skjermen og planlegger kveldens kjøreplan. Oppdraget er toppseriekampen Oppsal mot Larvik Håndballklubb. Hun kaster et øye på klokka.
 – Vi må ikke dra dit for tidlig, forklarer hun.
 – Vi ønsker kontroll på spillerne, og derfor går vi ikke inn i hallen før andre omgang har startet. Som kontrollansvarlig er det min oppgave å ta kontakt med arrangøren for å rigge et egnet rom og få oversikt. Vi kommer så diskret som mulig. I dag har vi fått beskjed om å kontrollere seks spillere fra Oppsal. Ingen konkrete navn. Seks tilfeldige spillere.
 – Hva slags reaksjon får du når du henvender deg ute?
 – Det er veldig forskjellig. De aller fleste utøvere er bare hyggelige. Andre er nysgjerrige på hvorfor vi plukket ut akkurat dem. Som regel er de både interesserte og forståelsesfulle, og enkelte uttrykker rett og slett glede over å kunne bevise sin uskyld.
 – Ingen som blir irritert?
 – Joda, vi har dem også. Men irritasjonen kommer oftest fra trenere og ledere som synes det tar lang tid.

Hovedkvarteret til Antidoping Norge er som moderne kontorlokaler flest. Du ønskes velkommen med kaffe og dagens aviser. Langs de hvite veggene henger påminnelser om visjoner og målsetninger. Men i ordene og håndtrykkene ligger også et alvor, et samfunnsansvar. Her er åpent kontorlandskap, men også lukkede dører. Kaffen er sterk og karamellene harde.
 – Dopingjeger, smiler Anne Katrine Aas.
 Hun smaker på beskrivelsen.
 – Jeg føler at ordet står skrevet i panna mi når jeg går inn på en idrettsarena med bagen over skuldra. Men det spiller ingen rolle om utøverne kjenner oss igjen. Poenget er at vi kommer uanmeldt, at vi har kontroll på situasjonen og gjør det vi skal.
 Siden starten av 2000-tallet har hun reist landet rundt for å innhente prøver. Og oppdragene varierer. Overraskende besøk i en treningskjeller. Tilfeldig utvalgte på en kamp som i dag. Rutinekontroller i store mesterskap. Men stadig oftere målrettede tester, prioriterte utøvere.
 – Alt følger den samme prosedyren. De fleste topputøvere testes mange ganger gjennom karrieren, og det er viktig at de møtes med det samme opplegget hver gang. At vi sier det samme, gjør det samme. Denne forutsigbarheten skaper tillit og trygghet  hos utøverne.
 Hun gløtter på klokka igjen. De har avtalt å møtes litt før fem. Beate, Hege og Anne Katrine. Det er kveldens team. På andre kanter av landet er teamene gjerne faste. I Oslo kan sammensetningen variere etter oppdragets art og størrelse. Men de er alltid et team.
 – Lærere, politifolk, tollere og sykepleiere. Dopingkontrollører rekrutteres fra alle bransjer, forklarer Anne Katrine.
 – Vår oppgave er å innhente prøvene, det er alt. Vi får aldri beskjed om hvorfor det skal gjennomføres en kontroll, eller om prøven er positiv. Vi skal gjøre en nøytral og objektiv jobb. Vi er fotsoldatene i dette systemet.

Anne Katrine Aas fra Vestfold er en idealistisk arbeider. Årlig har hun mellom 50 og 60 oppdrag for Antidoping Norge. Som regel får hun oppdragsbeskrivelsen i postkassa. Hasteoppdrag plinger inn som e-post. Med full jobb på dagtid er timene som dopingjeger et tilleggsarbeid på fritiden. Den lille godtgjørelsen kan umulig være motivasjonen.
 – Hvorfor jeg gjør dette?
 Hun trekker på skuldrene.
 – Jeg har alltid vært engasjert i idrett, og kom først i kontakt med antidopingarbeidet via en kollega i Norske studenters idrettsforbund. Jeg takket ja fordi jeg hadde lyst. Å være dopingkontrollør er en frivillig, men også viktig jobb. Det handler ikke bare om å ta juksemakerne, men å skape et rettferdig spill, like vilkår, som er forutsetningen i all konkurranse.
 I korridorene hos Antidoping Norge henger bildene fra store mesterskap. OL på Lillehammer. Ski-VM i Trondheim. Noen utøvere reiste hjem som vinnere, andre i skam.
 – Jeg kan lese i aviser om utøvere som er tatt og vite at det var jeg som samlet inn den prøven. Men det har bare skjedd et par ganger på alle disse åra. De fleste utøvere er jo rene selv om alle medieoppslagene den siste tida har skapt et inntrykk av at alle doper seg. Det er som overalt ellers. Noen få ødelegger for mange.
 – Hva tenker du når folk blir tatt?
 – Jeg roper ikke «yes!». Det er trist når folk avsløres som juksemakere, det er aldri en seier. Men samtidig gir det jo en slags tilfredsstillelse å vite at jobben jeg har utført, er til nytte. At systemet fungerer.

Når Larvik tar avkast i Oppsal Arena, er teamet fortsatt på Ullevaal. Hege og Beate laster inn de svarte bagene i bilen. Ute er det blitt mørkt. GPS-en leder oss østover på Ring 3.
 – Alle utøvere tilknyttet Norges idrettsforbund kan testes når som helst. Både topp og bredde. Alle som driver aktiv idrett i ett av NIFs særforbund er pliktig til å avlegge dopingprøve hvis de blir bedt om det. Slik er reglene, forklarer Hege, som er ansatt i Antidoping Norge og med håndball som én av sine idretter.
 I korridorene på Ullevaal er alle særidrettene sortert under egne idrettsansvarlige. Utøverne bærer kategoriene A, B eller C-nivå. Desto bedre utøvere, desto oftere testes de. I dag står omtrent 140 idrettsutøvere i Norge på en prioritert liste hos Antidoping Norge. Fordi de er best. Men bak denne naturlige utvelgelsen, inne på de lukkede kontorene, gjøres også andre vurderinger.
 Det kan foreligge tips og innspill, observasjoner og vurdering av biologiske profiler. Et viktig poeng er at kontrollene skal være uanmeldte og uforutsigbare. Norge har lenge vært én pådriver og en av foregangsnasjonene i den internasjonale kampen mot juksemakerne. Kontrollmetodene er kraftig forbedret, men et forbedret kontrollprogram handler ikke først og fremst om flere kontroller, men mer målrettede kontroller. Der prøver før enten var positive eller negative, kan nå utøveres prøvesvar følges over tid. Av de beste utøverne lages det biologiske profiler som benyttes i planleggingen.Den målrettede aktiviteten har gjort det vanskeligere å slippe unna.
 – Men hva med mosjonistene, hverdagsdopingen, alt som måtte foregå i det private?
 Hege har ett øye i speilet, ett på veien foran oss.
 – Antidoping Norge jobber hovedsaklig innen idretten, til det får vi støtte av spillemidler. Når det gjelder det vi gjør utenfor den organiserte idretten, må vi ha annen finansiering til det, sier Hege.
 Med et eget program for treningssentre, en egen skoleportal og etablering av regionale kunnskapsnettverk, står organisasjonen stadig tyngre på det beinet som handler om å skape et dopingfritt samfunn.  
 – Vi har som  mål i organisasjonen vår om å ta et større samfunnsansvar, bidra utenfor idretten, men da må også bidragene komme fra flere hold. Det handler om å få flere til å se verdien av det det vi gjør, at flere tar et ansvar i kampen mot doping.
 Lyskjeglene sveiper over Oppsal Arena. GPS-en forteller at vi har nådd bestemmelsesstedet.

Anne Katrine ser på klokka igjen. Garderobe 4 er omgjort til kontrollrom. Bager er åpnet, toalettet vasket. En eim av desinfiseringsmiddel henger fortsatt i lufta. Et bord hyler motvillig når det dras inn i dusjen.
 – Da er det klart, sier Beate.
 – Alt på plass, bekrefter Hege.
 Gjennom tykke betongvegger høres et dempet skrik fra en dommerfløyte, publikumsjubel og speakeren som annonserer nok en Larvik-scoring. Anne Katrine går gjennom Oppsals lagoppstilling en siste gang. Seks blå kryss markeres på arket. Noen stjerner, noen nykommere. De gjør en avtale om hvem som innkaller hvem. To hver, sier Anne Katrine. Og kaster et siste blikk over rommet før teamet gjør seg klare på sidelinja.

– Er du seriøs? Skal vi fylle dette glasset?
 Seks lattermilde Oppsal-jenter sitter med hvert sitt beger i en situasjon preget av alvor, men også spenning. Som håndballspillere får de ikke mer mediedekning og oppmerksomhet enn at også uanmeldte dopingkontroller mottas med et takk for oppmøtet.
 – 90 milliliter, svarer Anne Katrine smilende.
 På Ullevaal tidligere i dag har hun fortalt oss om dopingkontrollørens viktigste egenskap. Være en menneskekjenner. Skape et profesjonelt, men avslappet miljø i kontrollrommet. Noen vil prate, andre er stille. Det gjelder å se an situasjonen, sier Anne Katrine. Etablere en god tone, være fleksibel.
 Nå står hun smilende på garderobegulvet og forklarer jentene om prosedyrer, skjemaer og veien videre. Det fleipes om dråper og mengder. Halvlitere med mineralvann tømmes innpå. De mest rutinerte spillerne lar seg more av juniorenes oppstemte fryd.
 – Jeg har vært på dopingkontroller både i Tyskland, Danmark og på beachlandslaget. Det er helt greit, en trygghet for alle, sier Rannveig Haugen som raskt gir fra seg det hun skal og signerer papirene.

Den siste bagen lukkes litt før halv ti. Hallen ligger folketom når kontrollteamet bærer med seg de forseglede prøvene ut av døra, over den øde fotball-sletta, inn i bilen. Neste stopp er Aker Sykehus der prøvene skal analyseres av eksperter.
 – Det gikk helt fint i kveld, oppsummerer kontrollansvarlig Anne Katrine Aas.
 – Noen ganger kan det ta halve natta å hente det vi trenger, men det er ingen annen løsning enn å vente på naturens gang.
 Jeg spør om hun tror på en framtid uten dopingkontroller. En framtid der verdier og holdninger kan rydde opp alene.
 Hun rister rolig på hodet.
 – Helt ærlig, så tror jeg ikke det, svarer hun.
 – Jeg tror drivkraften til å vinne, prestisjen og pengene, alltid vil friste noen til å jukse. Kontrollene vil alltid være et nødvendig verktøy i dopingkampen.
 Svaret fryser seg fast i den kalde, klare novemberlufta. Det første snøfallet har lagt et rent laken over omgivelsene, men fra bilradioen meldes det om milde temperaturer og møkkavær.

Anne Katrine ser opp mot den mørke himmelen som tegner seg som et bilde på toppidretten. Tusenvis av små og store stjerner. Men også sorte hull vi ikke vet noe om.
 – Det er bra at vi nå fokuserer enda mer på forebygging, sier hun.
 Snart er prøvene levert. Snart er dopingjegeren på vei hjem mot Vestfold. Det vil være natta før hun parkerer hjemme i oppkjørselen og sjekker postkassa etter nye brev, nye oppdrag fra Antidoping Norge.
 – For vi kan ikke bare teste og kontrollere. Vi må jobbe i andre enden også. Påvirke unge idrettsutøverne før det handler om de gjeveste gullmedaljene. Vi må inn i skolene, inn i klubbene. Bruke alle mulige arenaer til å plante vår idé. At den eneste virkelige vinneren er den som presterer på lovlig vis. Også når du ikke når helt til topps. n

Se video

Til toppen

Logg inn or Register