Menu

«Jeg tror på idéen om en ren idrett»

Min båt er lastet med verdier

Eirik Verås Larsen vant fem VM-gull og to OL-gull. Men de virkelige verdiene fikk han hjemme i Flekkefjord.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

DET BLÅSER. DET REGNER. Mørke skyer viser at de har mye på lager der en voksen mann bærer kajakken ut på brygga, setter den ut på Flekkefjorden og holder den inntil bryggekanten til guttungen har kommet seg oppi, funnet sin plass, funnet balansen.

Vannet renner som små elver fra det lyse hodet. Den voksne mannen spør om det går greit. Gutten nikker. Det er dette han vil, dette han brenner for. Han løfter armen opp til ansiktet og drar bort regndråpene som har samlet seg over øynene. Blikket er festet ut mot fjorden der vannet bretter seg i skarpe kanter.

Han griper padleåra og skyver seg ut fra brygga.

Det blåser. Det regner. Det er stille i klubblokalene til Strand Kajakklubb utenfor Oslo. Ute i båthuset er kajakkene stuet sammen, på rekke og rad, i flere høyder. De ligger der opp ned, som for å fortelle at de ikke vil på vannet akkurat i dag.
 – Jeg begynte med padling fordi det var gøy, sier Eirik Verås Larsen der han står under tak.
 Det er tre måneder siden OL i London. For bare tre måneder siden passerte han målstreken etter 1000 meters padling og strakte armene i været. Som vinner. Igjen. 11 år etter det første VM-gullet i Poznan. Åtte år etter OL-gullet i Aten. Etter ti mesterskapsmedaljer i OL og VM og sju gullmedaljer i EM, bestemte han seg for å legge opp.
 Han løfter ned den grønne vinnerbåten som fortsatt bærer det norske flagget og hans navn.
 – Jeg var vel 10-11 år da jeg fikk prøve meg første gang. Vi hadde et aktivt klubbmiljø hjemme i Flekke-fjord. Mange unger som padlet, iherdige voksne som hjalp til. Jeg ble raskt en del av det miljøet. Ble helt frelst. Glad i å være på vannet. Og det var ikke bare padlingen. Vi sparket fotball og svømte, trente styrke og gikk på ski om vinteren.
 Det var de gamle padlerne som organiserte aktivi-teten. De frivillige, ubetalte trenerne som Norge er verdensmester i å produsere. Som kan fortelle deg hvordan du blir god. Og enda viktigere; hvordan det blir folk av deg.

– Padling er ikke en aktivitet du starter med på egenhånd når du er liten. Du trenger hjelp for å få kajakken på vannet. Du har sikkerheten som må ivaretas. Tidlig lærte vi oss å ha respekt for vær og vind, men også respekt for hverandre, forteller Eirik.
 Når vi ber den femdobbelte VM- og OL-vinneren å forklare hvorfor han endte opp som verdens beste padler, starter ikke forklaringen med O2-opptak og Olympiatoppen. Den starter hjemme i Flekkefjord.
 – Jeg var heldig som var i en klubb som både tok vare på de som ville bli gode og de som ikke ville trene like mye, sier han.
 – Vi lærte å ha respekt for hverandre. For yngre og eldre. For hverandres mål. Men også for hva som skulle til. En av trenerne våre, Einar Rasmussen, hadde selv vært verdensmester. Det ble videreført verdier som trenerne selv hadde fått av sine trenere.

Vi går ut i regnet. Bølgene krummer seg krappe og hvite utenfor Høvik denne oktoberdagen. Med stødige skritt bærer han kajakken over hodet. Ned det glatte skråplanet og ut på den vaklende brygga.
 – Det er lett å jukse hvis du vil, sier Eirik.
 – I padling har vi en enkel ting som vekt. Kajakken skal alltid være 12 kilo. Og selv om den kontrolleres, er det enkelt for oss som sitter i båten hver eneste dag å manipulere med vekta. Men det har aldri vært et tema der jeg kommer fra. Hvis noen i klubben fikk en sånn idé, ble det slått hardt ned på med en gang. Du skulle vinne på ærlig måte, ikke på juks. Du skulle vinne som en følge av hard trening.
 Selvfølgelig har det vært enkelttilfeller av juks også i padling. Utøvere som er avslørt for uærligere snarveier, båter som har veid ned i åtte kilo. Jeg spør om Eirik ser de gode verdiene også i toppidretten. Om det er en ubrutt linje fra Flekkefjord til London.
 – Definitivt, svarer han.
 – Også på toppnivå har jeg kjent igjen verdiene jeg fikk med meg hjemmefra, grunnverdiene jeg står for. At du får de resultatene du har trent for. At det handler om hvor god du er. Ærligheten er en gjengs oppfatning i padling. Ærligheten er blitt en kultur. Og kultur vil alltid være viktigere enn regler. For regler kan alltid omgås. Regler kontrolleres av en dommer.
Men i gode kulturer er vi alle dommere.

Eirik Verås Larsen lager små bølger når han med lette tak skyver kajakken ut i Oslofjorden. Kjølvannet ligger igjen som et bilde av ham selv. En rett, hvit strek. Den rene utøveren.
 Han skyter fart der ute i regnværet. Krummer nakken og skjærer gjennom bølgene. Det er en ensom kamp i det store landskapet. En kamp som aldri har gjort ham rik på penger, men rik på ære, selvfølelse og omdømme.
 Med sine sterke holdninger og resultater står Eirik Verås Larsen igjen som toppidrettens svar på melk og brunost. Eller tranen han reklamerer for. Norsk og god. Sunn og sterk. Likevel tenkte han seg godt om da Antidoping Norge kontaktet ham om denne holdningskampanjen med tilnavnet «Ærlig talt». På e-post ba Eirik om mer informasjon. På telefon fortalte han om saken han brant for, men også om tvilen og kvalene. Folk leser bare overskrifter, sa Eirik. Doping og antidoping. Det går i hverandre. Noen ser bare et navn og knytter det til noe med doping.
 Men antidopingarbeid handler ikke om å ta juksemakerne. Det handler om å skape ren idrett.

– Jeg har aldri sett doping foregå åpenlyst, men vet om to tilfeller der konkurrenter av meg i ettertid er blitt tatt for bruk av ulovlige stoffer. Den ene var foran meg og den andre var bak meg på resultatlista, sier Eirik Verås Larsen.
 Padlingen er over for i dag. Vi sitter i klubbhytta til Strand Kajakklubb. Den grønne båten er tilbake på hylla, padleren har vært i dusjen. Der ute raser høsten videre. Jeg vil vite hva han tenker når uærlige utøvere blir avslørt.
 – Det første jeg spør om er hva vedkommende er tatt for. Er det en hostemedisin eller bevisst dopingbruk? Den nyansen er et viktig skille, svarer han.
 Han har selv fryktet for å avlegge positive prøver. Ikke fordi han har vært uforsiktig, men fordi han mener mer sofistikerte kontroller også har økt risikoen for utøvere som ønsker å følge reglene. Et lite feiltrinn er katastrofalt.
 Eirik Verås Larsen har flagget sitt syn flere ganger, både som enkeltperson og representant for utøverne. Han vil ha like regler for alle. Bedre og sikrere tester.
 – I dag er det opp til hvert enkelt land hvor mye man legger i antidopingarbeidet. Da sier det seg selv at forskjellen blir stor.
 Han nevner ett eksempel.
 – Mange topputøvere i Norge har plikt til å oppgi én time hver dag der de må være tilgjengelig for testing, og bommer du med denne «whereabouts»-informasjonen tre ganger i løpet av 18 måneder, kan du bli utestengt. Ikke alle land har denne praksisen. Andre lands utøvere kan dermed gå fri, mens vi som forsøker å følge reglene, kommer ut på minussida.
 – Vil du ha bort meldeplikten?
 – Nei, mitt mål med antidopingarbeidet er at alle kommer opp på samme nivå som Norge og en del andre land. Like vilkår burde vært et krav for å delta i OL og VM. Og da må de følge den samme praksisen overalt, også i fattige land som ikke har råd til disse testene.
 – Hvordan skal vi få til det?
 – Løsninger må finnes. De internasjonale organisasjonene, som IOC og WADA, må sette krav og samtidig støtte disse landene økonomisk. Det kan ikke bare være opp til hvert enkelt land hva de vil gjøre i antidopingarbeidet. Det fungerer ikke bra nok, og det er ikke rettferdig for utøverne.

Skuffet og trist. Det er Eiriks reaksjon når topp-idrettsutøvere avsløres som juksemakere.
 – Jeg blir trist fordi det er så ødeleggende. Og jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det. I enkelte idretter har du selvfølgelig økonomiske motiver. I padling har vi ikke de store pengene, du kan ikke trygge framtiden din, og det forklarer nok litt hvorfor vi har hatt så få dopingsaker. Men jeg ser heller ikke hvilken glede det kan gi å vinne på uærlig vis. Du vet at du ikke var best, du vet jo at du vant fordi du jukset.
 De uærlige utøverne kan umulig føle samme stolthet som Eirik Verås Larsen når de i framtida skal fortelle barn og barnebarn om meritter i store mesterskap. Om det første gullet i Poznan. Om mirakelet i London 11 år senere.
 – Hva jeg er mest stolt over?
 Eirik setter opp det skrå smilet vi er blitt så vant til. Fra komfortable seiersintervjuer og mindre komfortable tv-reklamer. 
 – Jeg er mest stolt av hvor lang tid jeg holdt meg i toppen. Det viser at det ikke var et blaff. Det viser at det lønte seg å trene hardt, ha gode holdninger. I dag er det mange som snakker om 10.000-timersregelen. At du må trene i 10.000 timer for å nå det øverste nivået i din idrett. Jeg vet ikke hvor mye jeg har trent, men det er ikke så vanskelig å finne ut hvis man går gjennom treningsdagbøker og legger sammen. Poenget er at du må øve mye, over veldig mange år. Det må alltid ligge i bunn, og det finnes ingen lett vei.
 – For unge kan det høres mye ut?
 – Det er klart. Men det er ikke det viktigste å fortelle en 10-åring. Som barn skal du bare ha det gøy med aktiviteten sin. Selv begynte jeg å trene ordentlig strukturert da jeg var 14-15. Da jeg var rundt 17, begynte jeg å trene på morgenen før skolen. Det kan være tungt å bli møtt med nye krav om å trene enda mer, ta nye steg, pushe grensene. Men du kommer til slike valg hele tiden, og det er helt avgjørende at du tar dem hvis du skal til toppen.

Trene mye, sove nok, spise riktig. Det har vært Eirik Verås Larsens liv som toppidrettsutøver. Tidlig lærte han at det ikke finnes noen snarveier, heller ikke rundt matbordet.
 – Bruken av kosttilskudd er noe av det som skremmer meg mest, sier han.
 – Det har kommet så mange aktører på markedet som markedsfører produktene sine aggressivt. Mange unge tror at de må ha tilskudd for å trene. De handler på internett, uten kjennskap til hva som skjuler seg i innholdet. Det skremmer meg.
 – Flere dopingsaker?
 – Det kan det bli. Vi har sett flere slike saker de siste årene, der utøvere har spist noe de ikke burde, og den typen dopingsaker tror jeg ikke vi blir kvitt. Jeg tror på idéen om en ren idrett i betydningen at ingen vil jukse, men feiltrinnene vil alltid være der. Og her ligger det et stort ansvar både hos idrettsforbundet, trenere og utøvere. Det er farlig hvis profilerte idrettsfolk reklamerer ukritisk for kosttilskudd. Det er langt viktigere å fortelle at du må spise riktig og variert.

Begge deler, svarer Eirik hvis du spør hva som må til; holdningsarbeid eller flere og bedre tester.
 – Vi må jobbe i begge ender for å få bukt med dopingproblematikken i idretten. Selv ble jeg testet kanskje ti ganger i året, i snitt, og det er en utfordring til forskerne å gjøre testene enda bedre, enda sikrere. Og like viktig er signalet til idrettsledere over hele landet om å innprente de gode verdiene i neste generasjons idrettsutøvere.
 I gangene på Strand Kajakklubb henger bilder og avisutklipp av smilende unge mennesker. Noen med tannregulering, andre i redningsvest. Vi trenger alle støtte og korrigering.
 – Kanskje vil jeg selv jobbe med barn og unge en gang i framtiden, sier Eirik på vei ut døra. 
 – Kanskje får jeg selv muligheten til å videreføre de sterke tradisjonene der ærlighet, respekt og mye trening står som bærende verdier. Verdiene jeg selv ble en del av.
 Han kaster et blikk opp mot det grå skylaget. Det blåser. Det regner.
 Jeg lurer på hvordan det går hjemme i Flekkefjord, hjemme i klubben. Det er mange år siden Eirik Verås Larsen selv bodde i den lille sørlandskommunen som ved siste folketelling hadde 5947 innbyggere. Men verdens beste kajakkpadler har aldri brydd seg om å bytte klubb. Han har alltid padlet for Flekkefjord.
 – Der er det full aktivitet, sier Eirik.
 – Og de samme trenerne er der fortsatt. 

Se video

Til toppen

Logg inn or Register