Menu

«Jeg håper at han kommer hjem»

Sønnen som forsvant

Hun håpet at sønnen skulle slutte med doping. Nå håper hun mest av alt at han vil tilgi henne og komme hjem igjen.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

DE STORE BØLGENE slår inn over den endeløse stranden, glefsende og buldrende, som om havet vil gå til angrep på det langstrakte landet innenfor. Gang på gang krummer bølgene nakken og hogger til. River med seg det de kan, kraftfullt og aggressivt.
 – Jeg håper av hele mitt hjerte at han skal komme hjem, sier hun og løfter hodet mot vindkastene.
 De små sandkornene pisker mot huden og øynene. Hun drar en hånd over ansiktet, tørker unna de salte tårene.

Han fortalte at han satte den første sprøyta med anabole steroider i låret. Den stille og rolige gutten som fram til konfirmasjonen hadde vært som gutter skal være. Snill, blid og grei. Flink på skolen. Fotball på fritida.
 I løpet av noen måneder forandret alt seg. Han ble vanskelig å få opp om morgenen, ville ikke på skolen, sluttet på fotballen og ble unormalt opptatt av egen kropp, eget utseende. Alt for å bli større og sterkere.
 – Det var forferdelig, helt grusomt. Å høre sitt eget barn sette sprøyter for å bli stor. En gutt som var redd for legen. En gutt som aldri likte å kle av seg da han var liten. Nå gikk han i singlet og skrudde opp speil på rommet sitt.
 I barndomshjemmet henger fortsatt de farge-rike barnetegningene av Spiderman og smilende skolebilder. Tredjemann i en søskenflokk. Glad i dyr, glad i mamma. Med grensesetting som hos alle andre. Strekene og fargeleggingen forteller om en gutt som aldri gjorde noe halvveis, alltid ga 100 prosent. På skolen, på fritiden og hjemme.

– Skillet kom da han skulle finne identiteten sin, finne sin rolle fra barneskolen til ungdomsskolen, forteller hun.
 – Han gjorde det bra på skolen og var flink i sport, men det ble på en måte aldri godt nok for ham. Han ble stadig mer frustrert, aldri fornøyd med det han utførte, selv om han hadde gjort en kjempeinnsats, selv om han hadde den beste karakteren.
 Og frustrasjonen vokste. Gradvis sov han mindre. Gradvis ble han mer
ytterliggående i meningene sine. Det gikk rykter om alkohol og hasj. En dag fikk han juling for én av ytringene.
 – Etter dette endret han seg, mener hun.
 Sammen med barnefaren klarte hun å få ham gjennom første del av videregående. Men atferds-endringene ble tydeligere, utfordringene større. De søkte hjelp hos skolen og miljøarbeidere. De forsøkte med trusler, belønninger, alt.
 – Vi satte en mal den sommeren han var 16, med klare retningslinjer og avtaler om innetider. Samtidig begynte vi å se de fysiske endringene. Fra å  være en normal gutt, med normal guttekropp, begynte han å trene intenst på overkropp, fikk et enormt matforbruk og kunne fare opp for de minste ting.
 Hun sitter oppe og venter om kveldene. Gløtter på klokka når den passerer avtaletiden. Griper telefonen når den endelig ringer. Hører på forklaringen. Om mopeden som har stoppa. Jeg har stor bil og kommer og henter deg, svarer hun.

Men til slutt er ingenting stort nok bortsett fra løgnene. Hun vet at hun gjør noe galt når hun begynner å rote i tingene hans, men ser ingen løsning. Magen vrir seg når hun finner de første tablettene i toalettvesken, men går rett ut for å konfrontere ham.
 – Da kjørte han knyttneven rett forbi ansiktet mitt, rett inn i veggen. «Det er greit, men jeg er fortsatt mammaen din,» sa jeg. «Det er fortsatt jeg som bestemmer, og dette får du ikke lov til.»
 I månedene som følger finner hun løse dusjhoder, vanlige piper, sølvpapir og piller i ulike farger. Renser rommet hans, er overalt. Forteller at det er hennes hus med hennes regler. I gode øyeblikk lover han bot og bedring. Men problemene bare eskalerer.
 – Innerst inne tror jeg at han ønsket å slutte, men han klarte det ikke, sier hun.
 – Kurene var så effektive, og bildet i speilet ble aldri stort nok. Etter hver kur kom en kraftig nedtur og alt handlet om å komme seg oppå igjen.

Nå er jeg ferdig, mamma, sier han en kveld de har snakket ut. En kveld han angrer, en kveld han har hjertebank og verker i hele kroppen. Men han er ikke ferdig. Anabole steroider koster penger, store penger, og han begynner å selge. Hun finner tusenlapper og konfronterer ham igjen.
 Han eksploderer nok en gang. For andre gang truer han henne.
 – Jeg kjente det jo, innrømmer hun.
 – Jeg kjente som mor at han mente det han sa. Men han la aldri hånd på meg. Et par ganger dyttet han meg ut i gangen, og jeg forstår det, jeg provoserte han, jeg gikk i tingene hans. Men jeg var bare redd, jeg fryktet at han skulle dø som følge av alt han dyttet i kroppen sin. Og som mor gjorde jeg bare alt jeg kunne, jeg nektet å akseptere det han holdt på med.

Den påfølgende sommeren bærer nytt bud om håp. Han er med faren på sommerferie, kommer blid og fornøyd tilbake, får seg jobb og det meste virker greit. Men under overflaten ulmer det. Utover høsten lukker han seg, er tydelig stresset.
 En kveld kommer han sent hjem, løper opp trappa, hiver av seg tøyet og hopper i dusjen. Det er jaget som løfter henne ut av stolen. Mens dusjstrålene trommer mot badegulvet, roter hun i lommene hans og finner en ampull.
 – Det var dråpen, en stor sorg, forklarer hun nå i ettertid.
 Hun er frustrert og fortvilet. Tenker ikke, bare gjør. Går inn på rommet hans, viser hva hun har funnet.
 «Denne fant jeg, denne tar jeg, du hadde lovt å slutte og nå går jeg til politiet,» sier hun.
 Det ender i et basketak. De ramler ut i trappa. Han vil ha det som er sitt. Hun tviholder på ampullen. Nede fra stua kommer stefar og søsken løpende til. «Det er mamma du holder!» roper de.

Han slipper henne og stikker av. Han roper at noen andre vil komme for å ta dem. De vet ikke hva de skal gjøre. De ringer politiet.
 – Tre menn kommer den natta, forteller hun stille.
 De sier at de skal ta seg en runde. I mellomtiden kommer sønnen hjem igjen. De vil at han skal sette seg ned, prate litt. Men oppførselen er aggressiv, atferden truende. Når politiet returnerer, vurderer de ham som ustabil og velger å ta ham med seg.
 Hun svelger tungt ved minnet.
 – Det er grusomt å se sin egen sønn få på seg håndjern og bli lagt ut i en politibil. Det er et mareritt for alle familier som opplever det. Jeg kommer aldri til å glemme, og det gjør fortsatt vondt å fortelle om det. Vi så ham bli fraktet vekk den natta.
 Når blålysene fra politibilen forsvinner bak rekke-husene i nabolaget, skal det gå tre måneder før hun ser ham igjen.

– Det går ikke an å forklare hvordan det er å vitne mot sin egen sønn, min egen lillegutt. Og jeg forstår at han ble veldig sint på oss, at han ikke likte det vi gjorde. Men jeg kunne ikke tenke på meg selv oppi alt dette. Jeg måtte erkjenne at jeg ikke klarte å ta meg av mitt eget barn. Vi måtte gjøre det som var best for ham, gi ham en ny sjanse.
 Sammen med barnefaren går hun rettens vei for å sende ham vekk fra miljøet, til en fosterfamilie og en ny start på nytt sted. To dager før julaften i 2010 ser de hverandre for foreløpig siste gang.
 – Vi hadde ikke sett hverandre på tre måneder da vi møttes i nemnda. Det var godt å se ham igjen, men samtidig helt grusomt å sitte der. Jeg fatter fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom de dagene. Du går mange runder med deg sjøl, som mor og far, etter en slik erfaring. Kunne vi gjort noe annerledes? Kunne samfunnet gjort noe annerledes? Personlig klandrer jeg ingen andre enn de som mener at alt er som det burde. At det skal være straffbart å selge og kjøpe, men ikke bruke, anabole steroider. Hvis sønnen din vil ødelegge seg, så er det faktisk lov. I Sverige er det straffbart, men i Norge er det fritt vilt. I Norge, av alle land.
De siste årene har hun skrevet brev, snakket med stortingspolitikere. Fortalt om sine opplevelser i foredrag og intervjuer. Et engasjement sønnen er gjort kjent med.
 – Jeg gjør det for å hjelpe, poengterer hun.
 – Jeg føler at jeg som mor har en plikt til å opplyse om hvor fort det kan skje. Jenter bruker efedrin for å bli tynne nok, gutter boler seg – og senskadene er enorme. Mitt mål er også at det skal komme en lovendring, og jo flere vi er, jo større sjanse har vi.
Rundt seg, i jobben og samfunnet, ser hun holdninger og idealer som bidrar til den triste utviklingen.
 – Ungene vokser opp med med syltynne Barbie-dukker og Ken med sixpack. De går på karneval i Supermann-drakter med påsydde muskler. I reklame og på tv er det kropp overalt. For ungdommen er det like lett å få tak i anabole steroider som alkohol. Det er mer lønnsomt å selge enn narkotika.
 Hun rister på hodet og slipper ut et tungt pust.
 
– Han har fått en ny start nå. Med to flotte fosterforeldre gjør han det bra på skolen, trener rent og har alle muligheter til å klare seg, forteller hun.
 Hun så ham sist på et kjøpesenter. Gutten ble myndig. Papirer skulle underskrives. Hun møtte ham aldri ansikt til ansikt. Han ville ikke. Gjemte seg bak et hjørne.
 Alt hun fikk var et stjålent speilbilde.
 – Jeg hadde så lyst til å løpe rundt hjørnet, kaste meg om halsen hans, gi ham en stor klem. Men sjansen var der bare et kort øyeblikk, jeg turte ikke, og det ville jo vært mine behov, ikke hans. Samtidig fryktet jeg den sannsynlige avvisningen.
 Bilder fra ferieturer, den lille gutten i sandkassa, den første dinosauren, kakelysene på femårsdagen. De gode minnene gjør henne fortsatt varm om hjertet.
 – Men plutselig er jeg valgt vekk som mor, fordi han er sint. Og det må jeg bare akseptere. Fordi jeg selv tok et valg. Vi klarte det ikke alene. Vi hadde mistet ham for godt hvis han hadde blitt værende her. Jeg tror ikke han hadde levd i dag hvis vi ikke hadde tatt det valget.

Fortsatt har sønnen kontakt med én av brødrene. Som mor er hun redd for at også den forbindelsen skal brytes.
 – Det har vært noen tøffe opplevelser, sier hun.
 – Han bodde på ulike kollektiv før han fikk tildelt en fosterfamilie. Det er mye jeg skulle ønske at han var skånt for, men vi kunne ikke skåne ham for det. Både far og jeg forsøker å ringe. Jeg skriver brev en gang i måneden, om ting som skjer, om tiden vi hadde sammen før bolet. Jeg sender bilder og små pakker. Lillesøster tegner til ham. Det er den kontakten vi har.
 Jeg spør om hun får svar, hun rister på hodet. Jeg spør om hun blir skuffet, hun svarer nei.
 – Skrivingen gjør mest godt, sier hun.
 – For jeg vet at han er der, og jeg vet at han får brevene. Jeg håper at han leser dem, og skulle ønske at alt kan bli som før, men det er nok naivt. Jeg tror at valgene vi tok koster oss mye. Det kan koste oss kontakten i mange, mange år. Og det er vondt. Hver eneste dag. Men spesielt vondt på 17. mai, julaften, bursdager. Du savner et barn. Men han lever jo, og det er det som holder meg oppe.

Vi klatrer over sanddynene, ute ved stranden der bølgene fortsatt buldrer mot land. Hun slipper løs hunden og kaster en tennisball langt foran seg. Oppmerksomt følger hun den løpende hunden, jakten og leken. Så ser hun ned.
 – Det er dager da jeg ikke har lyst til å stå opp, forteller hun og sparker i den våte sanden.
 Hun løfter hodet igjen, møter oss med blikket.
 – Men livet går jo videre. Jeg kan gråte, men jeg må også kunne le. Jeg kan vente, men kan ikke true fram noe som helst. Det er en sårhet som er vanskelig å fatte. Jeg bærer smerten i en kommode. Jeg kan åpne skuffen og ta fram alt sammen, men jeg må også legge det bort og gå på jobben. Jeg forsøker å tenke på de som har det verre, som har mistet barnet sitt helt, som bare har en grav å gå til.

I flere minutter sier vi ikke noe som helst. Lar bare bølgene rase og gjør som sivet. Bøyer av og reiser oss igjen når stormen stilner.
 – Tror du han kommer hjem? spør jeg endelig. Vi er på vei tilbake mot bilen nå. Vi har vinden i ryggen og bølgene bak oss.
 – Jeg håper jo det, sier hun stille.
 – Jeg håper av hele mitt hjerte at han skal komme hjem, at han vil tilgi oss og innse at alt var til hans eget beste. Vi ga ham liv for 18 år siden, og en ny mulighet nå. Om det tar fem eller ti år, vet jeg ikke. Men den dagen han vil hjem igjen, skal jeg være der for ham. n

Se video

Til toppen

Logg inn or Register