Menu

«Du må vite hva du er villig til»

Kongen som aldri ble kronet

Frode Estil skulle jublet for flere olympiske gull, men det eneste gullet han fikk, kom med postmannen.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

SALT LAKE CITY, FEBRUAR 2002. Dagens jaktstart er over, og spanske Johann Mühlegg står igjen som den store vinneren. Den dramatiske spurten om sølvmedaljen har endt i en historisk deling mellom nordmennene Thomas Alsgaard og Frode Estil. Nå sitter de og venter på premie-utdelingen og sin velfortjente hyllest etter fire års slit, fire års trening. 
 Frode er fornøyd. OL-medaljen er ikke ventet. At fotofinishen med Thomas også endte med sølv til begge, bidrar til det gode humøret. Han smiler og ler sammen med gullvinneren Johann Mühlegg.
 Den andre nordmannen er ikke like pratsom.
 «Jeg skjønner ikke at du gidder å snakke med ham en gang,» mumler Thomas Alsgaard.
 En hel verden har sett Mühlegg fosse inn til gull, totalt overlegen, som en løypemaskin på flybensin.
 Få dager senere blir Mühlegg diskvalifisert fra de olympiske leker for dopingbruk.

– Mühlegg gikk jo så fort at det rett og slett var komisk, ler Frode Estil.
 Vi sitter på et kontor på Meråker Kurbad. Utenfor ligger landskapet som en nyoppredd seng. Kalenderen på veggen viser at det snart har gått tolv år siden de dramatiske dagene i Salt Lake City. Men først to år etter den nevnte premieutdelingen skulle Frode Estil og Thomas Alsgaard få tilsendt gullmedaljene de hadde blitt snytt for. De kom verken med jubel eller nasjonalsang. De kom med postmannen.
 – OL i Salt Lake City var veldig spesielt. For min del var mesterskapet en kjempeopptur. Jeg hadde vært forkjølt og ute av form i hele januar og halve februar. Men overrasket stort ved å åpne med sølv på femtenkilometeren, og overgikk meg sjøl ved å spurte inn til sølv sammen med Thomas på jaktstarten. Jeg var egentlig superfornøyd. Men så kom den Mühlegg-saken.
 På mesterskapets siste dag vinner den tysk-spanske løypemaskinen også femmila, men den etterfølgende dopingkontrollen avslører spor av darbepoetin i blodet. En lang prosess følger, også i rettsapparatet. Både Alsgaard, Estil og Kristen Skjeldal må ned til den internasjonale domstolen for idrettssaker i Lausanne for å vitne.

– Det var i seg sjøl en ganske selsom opplevelse, innrømmer Frode.  
 – Du blir jo veldig lei hele saken. Og når jeg fikk den gullmedaljen nesten to år i ettertid, var det med et skuldertrekk. Den viktigste følelsen du har er jo når du krysser målstreken. Så det gullet har på en måte ikke samme hedersplass som VM-gullet fra Oberstdorf tre år etterpå.

 Er det noen som kan forestille seg hvordan det ville sett ut i tv-stua hvis Alsgaard og Estil hadde spurtet om gullet? Hvilken posisjon den duellen ville hatt i norsk skihistorie? Hva det ville betydd for Frode Estils markedsverdi og videre karriere?  
 – Det hadde nok vært et mer kjent øyeblikk enn det er i dag, sier Frode sindig.
 Skihelten fra Lierne snakker ikke i topper og krappe svinger. Han er som det bølgende landskapet rundt oss. Med jevne stigninger og slakke utforkjøringer.
 – Jeg tapte nok helt sikkert ganske store summer økonomisk på at jeg ikke gikk i mål som gullmedalje-vinner den gangen, men det primære for meg var opplevelsen der og da. Jeg føler definitivt at han frarøvet meg den råe følelsen det ville vært å vite der og da at jeg var olympisk mester. Den tanken har streifet meg. Men jeg har det jo bra, jeg kan ikke klage.

Frode Estil er ikke kjent for å klage. Han er mest kjent for å krumme nakken, kaste stavene foran seg og klatre opp de lange, seige motbakkene til bærer hans navn. Estil-bakker.
 Som 16-åring flyttet han 30 mil hjemmefra for å begynne på skigymnaset i Meråker.
 – Det var nok et valg jeg tok fordi jeg hadde lyst til å se hvor god jeg kunne bli på ski. Det var ikke mange som dreiv med ski der jeg kom fra. Og jeg var vel slett ikke blant de beste det første året, men så kom framgangen gradvis. Det siste året kjempet jeg helt i toppen av Norgescupen i min klasse. Da konkurrerte jeg blant annet med Thomas Alsgaard, som hele tiden var et hakk foran, men det forspranget ble mindre og mindre i løpet av juniorårene.
 Frode skyndte seg langsomt, men gledet seg også over de små målene som ble nådd underveis.
 – Min idrettslige drøm gikk vel så mye på fotball som ski, forteller han.
 – Jeg skulle gjerne ha vært fotballproff i England også. Jeg var lidenskapelig opptatt av det. Nå var vel kanskje skitalentet større, men jeg var ikke den som drømte om å bli den nye Oddvar Brå, eller Dæhlie og Ulvang etter det igjen. Det var nesten urealistisk for meg, for det var så veldig langt opp. Det ble på en måte en naturlig prosess. Plutselig innså jeg at jeg kunne bli så god, men da var jeg flere og tjue år. Da begynte jeg å tro at jeg kunne oppnå mer. Da begynte jeg å sette meg mål om å kvalifisere meg for mesterskap, gå VM og OL for Norge.

Ute fortsetter snøen å falle. Det er tiden på året da naturen velger å skjule sin spor. For hvert snøfnugg som faller til bakken gjemmes mer av høstens slit. Jeg spør Frode om hans beste minne. Han svarer VM i Oberstdorf 2005. 
 – Der var jeg i utrolig god form, gikk tre gode løp, sier han. – Og på det siste løpet, femmila, fikk jeg opp-leve å krysse målstreken først og få gullet. Det hadde jo vært veldig nære i mange mesterskap, med sølv og bronse og til og med dette postordregullet. Så det å vite at gullet var mitt da jeg gikk i mål, uten at det var noen diskusjon, det var veldig herlig.
 Han har fortsatt ikke nevnt de andre medaljene han gikk glipp av. Alle sølvmedaljene som burde vært gull hvis alle skiløpere trente rent og ærlig.
 – Doping var vel hele tida en snakkis, sier han.  
 – Det var små mistanker, rykter om høye blodverdier. Vi fleipa litt rundt det, det var en del galgenhumor. Men vi visste ingenting. Media var den viktigste informasjonskilden for oss når det var dopingsaker under oppseiling. At finnene ble avslørt i 2001 var et kjempesjokk for oss alle. De var jo helter i Norge, både Kirvisniemi og Myllylä. Det norske folk hadde fått et varmt og godt forhold til dem. Så det var et utrolig slag i mellomgulvet for alle. Og samtidig ekstra skuffende for oss utøvere som opplevde at de hadde spilt et dobbeltspill og bevisst juksa i mange konkurranser. Det synes jeg nesten var det verste.

Frode mistet litt av motivasjonen. Ble nedstemt og lei seg av alle avsløringene.
 – Hele grunnidéen med idrett faller bort når du opplever at du ikke konkurrerer på like vilkår. I tillegg ble det mye negativ medieoppmerksomhet til sporten, stadige påminnelser om Lahti-skandalen og Salt Lake City. Så selv om du vant, var det fortsatt fokus på doping. Det var litt slitsomt.
 Samtidig var det en lettelse at de som ikke konkurrerte på ærlig vis, ble luket ut. Antagelsen og mistanken hadde de jo hatt lenge.
 – Det var en befrielse å oppdage at antidoping-arbeidet hadde kommet så langt at de klarte å ta jukserne, sier han.
 – Følte du deg mistenkeliggjort selv?
 – Både finnene og Mühlegg prøvde jo å vri mistanken over på det norske laget og hele langrennsirkuset. Og i ettertid er jeg blitt konfrontert med menings-målinger der nesten halvparten av den norske befolkningen tror at norske idrettshelter var dopet på 90-tallet. Det er veldig sårende. Jeg som har vært i idretten sjøl, vet at det ikke er tilfelle.
 – Men kan du forstå at mistanken også rammet dere?
 – Jeg kan forstå at spørsmålet ble reist. Finnene ble jo ofte slått av oss selv om de dopet seg. Og Bjørn banket dem uansett. Men husk at vi hadde et stort forsprang, spesielt på smørebiten. I dag virker det forspranget større enn noensinne på grunn av våre enorme økonomiske ressurser. Det er mulig å spissformulere det som økonomisk doping.

I dag tenker Frode lite på alle sølvløpene som kunne vært gull. Det er i hvert fall det han sier når folk spør og mikrofonen er på.
 – Innimellom møter jeg folk som snakker om det. Men det er ikke sånn at jeg våkner natt til onsdag og irriterer meg over sånne ting. Gullmedaljen fra Salt Lake City ligger nederest i en skuff. Planen er å rigge opp en ordentlig premiesamling, men det får vente.
 Det er først her vi kommer inn på det. Alle de andre løpene som ligner på Mühlegg-skandalen. I to mesterskap sto han igjen som sølvvinner bak estlenderen Andrus Verpaluu, i VM 2001 og OL 2002. Verpaluu skulle flere år senere bli dopingtatt for bruk av veksthormoner.
 I Torino-OL 2006 gikk Frode Estil kanskje karrierens beste løp da han brakk både staver og ski på startstreken, tapte nesten et minutt, men tok igjen feltet og spurtet inn til sølv på tremila. Kun slått av Evgeniy Dementiev.  Også russeren skulle senere avsløres som juksemaker.
 – Jeg har vel tenkt at jeg kanskje skulle hatt et gull der også. Men fem sølv som burde vært gull? Det høres mye ut, sier Frode spørrende.
 – VM-stafetten i 2001 og nevnte Mûhlegg i 2002?
 – Ja, da stemmer det nok.
 – Hva tenker du om det?
 Frode vrir seg litt før han svarer.
 – Det er ikke bevis for at Verpaluu eller Dementiev var dopet da de vant medaljene, sier han diplomatisk.
 – Men jeg tror nok dopingen har vært der hele veien. Det har vært et kappløp mellom de som jukser og kontrollørene. Noen unnslipper, andre blir tatt. Mitt inntrykk er at det jobbes veldig bra, det er blitt vanskeligere å jukse. Derfor er jeg optimistisk på idrettens vegne. Det er flott at de som jukser blir tatt.

Ut på livstid, tap av premiepenger. Frode er ikke fremmed for forslaget.
 – Jeg synes straffene burde vært strengere enn de er i dag. Det vil selvfølgelig være noen tvilstilfeller, men utøvere som blir tatt for reinspikka juks, synes jeg bør stenges ute på livstid og gjerne fratas både medaljer og premiepenger. Det tror jeg hadde virket enda mer avskrekkende.
 – Føler du deg snytt?
 – Karrieren var der og da. Det har kommet opp en del ting i ettertid som har fått meg til å tenke, men jeg sitter ikke her som en bitter mann. Jeg er veldig fornøyd med det jeg oppnådde. Det har vært noen fantastisk fine øyeblikk. Om jeg så har tapt en og annen medalje eller tapt en del penger på gullbonuser, så lever jeg for så vidt greit med det. Men av og til streifer tanken meg, ja.
 Det er så langt Frode Estil vil gå. I stedet for å snakke om tapte medaljer ønsker han å rette blikket framover. Skryte av det viktige antidopingarbeidet. Bygge videre på de gode holdningene.
 – Mitt budskap til unge skiløpere er egentlig veldig enkelt. Det er bare hardt arbeid som når fram. Jeg prøver å oppmuntre dem til å gjøre så godt de kan absolutt hele tida. Enten det er på skolebenken eller i treningsøkta. Hele tiden gjøre sitt aller beste. Og det høres jo såre enkelt ut, men jeg ser veldig mange eksempler på at det er vanskelig nok for mange.
  – Hvor viktig er verdivalgene?
 – En skal ikke være villig til å gjøre hva som helst for å vinne. Det er viktig å ha med seg, svarer han.
 – I jakten på suksess må du vurdere hva du er villig til, om du vil gå inn i et høydehus. For min del var det viktig å ha et reflektert forhold til det å prestere. Ikke være hensynsløs i kampen om medaljer. Det er ikke så artig å vinne fordi du taklet en russer i siste sving.
 Noen av de fineste øyeblikkene har han fortsatt med ski på beina. Turene på vårparten. Når det er skareføre og han kan skøyte overalt i fjellet. Når han spiser kilometer på kilometer og fortsatt kan føle seg nesten uovervinnelig.
 – Da har mange av treningsturene vel så mye mening som når jeg kjempet om en gullmedalje og kastet meg over målstreken, sier Frode Estil.

Det er her vi skrur av mikrofonen. Og det virker som om vi skrur av noe i Frode også.
 Han slipper ut et tungt pust og senker skuldrene. 
 – Intervjuet har vel gått rimelig greit? Litt anspent og krampaktig ble det kanskje? Litt for diplomatisk? Dere hadde nok ønsket dere en mer spisset versjon, men jeg er faktisk ikke bitter selv om jeg kanskje har grunn til å være det etter alle sølvmedaljene. Og jeg må jo svare det som er riktig for meg, som jeg føler det.
 – Det er bare det vi ønsker, sier jeg.
 Frode blir sittende å tenke. Han smiler av det indre bildet som tegner seg.
 – Hadde dette vært amerikansk tv, sant, så kunne jeg sittet her som en
kjempebitter mann med tårer i øynene. They took everything away from me! Ting kunne sett annerledes ut med noen gull tidlig i karrieren. For jeg har jo verken navnet, hytta eller formuen til Dæhlie. Eller Ulvang. Jeg har gjeld og et hus å betale på.
 Han smiler. Et hus med Grete og tre fine barn. En givende jobb på kurbadet. Skispor utenfor døra. En sportsbutikk nede i Meråker.
 – Jeg kunne faktisk ikke hatt det bedre, sier Frode Estil. n

Se video

Til toppen

Logg inn or Register