Menu

«De ærlige må ha en sjanse»

Den siste ble vinneren til slutt

Mads Kaggestad tok nesten knekken på seg selv for å komme først i mål, men hadde ikke en sjanse. De andre jukset.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

ÅRET ER 2006. Mads Kaggestad står midt i sin egen guttedrøm.
 Ut av mørke vinduer ser han folkehavet som følger bussen fram til startområdet. Ropende menn og hylende kvinner. TV-team og fotografer. Alltid på jakt etter de beste. Landis, Hamilton, Armstrong, Contador.
 Mads har drømt om dette. Hver eneste dag, hver eneste treningstime. Opp de bratteste bakkene i all slags vær. Han gikk fortsatt på barneskolen da han begynte å trene hardt, spise riktig og legge seg tidlig.
 Nå er han er. Nå skal det sykles. Og han vet at det bare blir vondt. Han vet at han ikke har en sjanse.

– Da jeg var ung og reiste ut i profflivet, hadde jeg stor tillit til dopingarbeidet, at det ble jobbet hardt mot de som juksa. Jeg hadde hørt en del historier, men ignorerte dem. For jeg hadde mine drømmer og trodde. Jeg trodde jeg kunne tette gapet ved å trene hardt og ærlig. Å dope seg var et skjellsord, sier Mads.
 Vi sitter i en nyinnredet leilighet på Røa utenfor Oslo. Langs veggene står fortsatt pappesker. Familien Kaggestad har nettopp flyttet inn. Marita dro akkurat på treningssenteret med lille Liam. Storesøster Nathalia er i barnehagen. Ved kjøkkenbordet serverer Mads presskaffe og sykkelgrut.
 – Første gang jeg for alvor forsto at idretten min hadde et problem, var på en treningssamling med Bjørgvin Sykkelklubb. Jeg snakket om hvor gode noen av sykkelstjernene var, men Bo André Namtvedt, én av de første syklistene i Norge til å fronte dopingproblematikken, sa: «Mads, jeg beklager å si det, men de er dopa. Det er det som gjør at de sykler så fort. Jeg tror ikke på de gutta der i det hele tatt.»
 Rundt bordet satt tidligere sykkelproffer som også hadde sett og hørt. De sa ingenting. De var bare stille.
 – Jeg var ung, første års senior, og da begynte jeg å gruble.

Foran oss på bordet ligger Aftenposten med siste nytt fra idrettens skyggeside. I løpet av høsten har Mads Kaggestad blitt den alle vil snakke med. Sykkelstjernene er revet ned. Én etter én har de knekt som tynne eiker. Senest i går sto Mads på TV2-sporten og fortalte at han ikke er overrasket.
 – Alle stusser over hvordan jeg reagerer, sier Mads. – For det er bare ved et skuldertrekk, jeg blir aldri overrasket. Jeg visste at alt dette ville komme til overflaten, all urettferdighet gjør som regel det.
 Et eller annet sted i flyttelasset ligger minnene fra en imponerende amatørkarriere. Triumfen i Ringerike Grand Prix. Proffkontrakten med Team Krone i 2002. Drømmebyttet til Crédit Agricole året etter. I fem år syklet Mads for ett av verdens beste sykkellag. Fem år som holdt på å knekke ham fullstendig.
 – Veldig mange hadde trua på meg, blant annet fordi jeg trente så bra, gikk 100 prosent inn for det. Så jeg dro ut i proffverden med en veldig selvtillit. Dessverre snudde det. Jeg fikk beina fort på bakken da jeg begynte å konkurrere med de beste. Og når jeg tenker tilbake, ser jeg bare for meg halen på feltet og jeg er én av de bakerste. Det var et utrolig slit bare å henge med.

I dag vet vi hvorfor. Fra midten av 90-tallet fram til Festina-skandalen i 1998 var doping et økende problem i internasjonal proffsykling. En lovendring i Frankrike fikk enkelte lag til å rydde opp, men gradvis økte problemet igjen. Syklistene fant nye metoder for å dope seg, farten ble større, det var få som bremset.
  – Det verste minnet har jeg fra et ritt i Italia. Vi kom dit fulle av håp, men det var bare umulig, vi hadde ikke sjans i havet. Det gikk så fort. Mange av disse rytterne i front har senere vært i et negativt lys for doping. Men den følelsen av å slite så mye bare for å sitte i feltet, den var tøff. For hvert år klarte jeg å presse meg stadig mer, så jeg hang med lengre, men det å ikke kunne kjempe om toppresultatene, det var ikke lett.
 Mads brukte mye tid på å gruble over hva han kunne gjøre. Trene mer? Trene annerledes? Bli enda lettere?
 – Når alt kom til alt, var jeg nok ikke god nok. Men det som jeg mener ødela for meg var at veien opp til de beste var så lang, sier Mads.
 – Sannsynligvis trente jeg meg i hjel, fordi det var et gap som skulle dekkes som var altfor stort. Og med de holdningene jeg hadde så tenkte jeg at, ok, da må jeg trene enda hardere, spise enda sunnere, gå ned enda mer i vekt. Totalbelastningen ble for stor, og det siste året jeg syklet var jeg nok også undervektig, jeg fikk et lite spiseproblem.
Gapet ble bare større. Mens Armstrong, Contador, Hamilton og Landis sto på seierspaller omgitt av blomster og pene jenter, satt Mads på rommet sitt med hodet i hendene. I gangene hørte han latteren. I mediene leste han kommentarene.
 – Heldigvis hadde jeg veldig god støtte fra Thor Hushovd, familien min og vennene mine, som selvfølgelig var glad i meg uansett, forklarer Mads.
 – Men jeg følte meg noen ganger litt mobba i miljøet, blant annet av konkurrenter. Og det var tøft å konfrontere ledelsen med at jeg ikke lyktes, dag etter dag. Men det var også et generelt problem i laget. Det var mange som sleit.
 Stadig oftere ble den åpenbare dopingbruken et samtaletema inne på rommene. Men sjefen i Crédit Agricole var krystallklar. Hver sesong samlet han rytterne og fortalte at juks var uakseptabelt. Om de andre vant 40 eller 50 løp, spilte ingen rolle. Han ville heller at laget vant 15 løp på ærlig vis. Verken arbeids-plasser eller omdømme skulle settes på spill.
 – For meg var det helt perfekt, sier Mads, som hadde med seg de samme holdningene hjemmefra.
 – Men ikke alle likte det standpunktet.

En dag Mads sitter på hotellsenga etter nok et mislykket ritt, kommer romkameraten inn døra, slår den hardt igjen. Tydelig oppgitt og frustrert.
 «Vi må bytte lag, Mads,» sier han plutselig.
 «Legen her gir oss ikke det vi trenger.»
 Mads vet ikke hva han skal si. Hans egen fransk er ikke god nok til å uttrykke seg som han ønsker, få fram nyansene. I stedet blir han sittende som tilhører. Og det er ikke til å misforstå.
 – Året etter syklet han for et annet lag og fikk gode resultater. Senere ble han tatt i doping, forteller Mads.
 Historien er ikke enestående.
 – En annen jeg bodde på rom sammen med, var også forbannet fordi vi ikke fikk noe. Han ville ha valget. «I det forrige laget jeg var i, kunne vi i hvert fall velge. Trene reint, få litt eller full pakke.»  
 Mads rister oppgitt på hodet.
 – Hva visste du selv?
 – Der og da visste jeg ingenting, det var bare rykter. Vi som stolte på hverandre brukte mye energi på å snakke om doping. Hvem som var dopa, hvilke metoder de brukte, hvorfor de slapp unna og hva som var vitsen med å konkurrere med dem. I morgen. Neste uke. Det ble et negativt fokus som heller ikke var spesielt sunt.

Mads husker også samtalene på startstreken og underveis. De kameratslige høflighetsfrasene med stjernene Tyler Hamilton og Floyd Landis. Om vær og vind, byene de passerte, den flotte arkitekturen, de imponerende fjellene.
 – Av en eller annen grunn fikk jeg god kontakt. De var sympatiske og hyggelige, og jeg har tenkt at de kanskje hadde en slags sympati for meg, fordi jeg sleit, jeg vet ikke.
 Mads trykker en ny ladning med presskaffe gjennom filteret. Gruten blir liggende igjen i bunnen. Den rene kaffen stiger til toppen av kannen. Jeg spør om han noen gang vurderte det selv. Å dope seg.
 – Vi pratet mye om doping, starter han.
 – Men å sette i gang alt det der, gå til det skrittet, oppsøke en person med dopingmidler og så ta denne ballen videre… Aldri i livet. For oss føltes det som et kjempestort steg og et svik mot alt det vi hadde stått for i alle år. Og ikke minst mot familie og venner. Å komme hjem som en doper ville vært et karaktermord, etter min mening, som jeg ikke unner noen.
 – Hva tenker du om dem som valgte det?
 – De er tapere i mine øyne. Noen jeg snakket
med, sa: «Jammen Mads, de holdningene dine… Hvis andre jukser, er det lett at du gjør det selv også.» Men til syvende og sist er det du som velger å sette den sprøyta i armen. Det er du som velger å organisere det, bruke store summer på å jukse.
 Når Mads nå har kommet til hektene igjen, fått bearbeidet de vonde følelsene og
latteren i gangen har stilnet, er han blitt enda tryggere på hvem som var den sterke.
 – Jeg har tenkt en del på det, sier han.
 – Det krever styrke å stille på startstreken når du vet at i dag så kan jeg faktisk ikke hevde meg, jeg er kjempesliten, jeg vet at jeg kommer til å falle av. De som jukser, orker jo ikke tanken på det. De tør ikke å stille til start uten å vite at de kan kjempe i toppen. Det var mange løp hvor jeg visste at jeg ikke hadde en sjans, og det krever ryggrad å stille opp da, etter min mening. Det krever faktisk mot.

Vi setter oss i bilen og kjører opp til Maridalen. Mads er her ofte. Både alene og sammen med andre. Ved siden av jobben i TV2 motiverer han nå ansatte i næringslivet til en bedre helse, sunnere livsstil.
 Det er høst. Skogen rundt Maridalsvannet har tatt på seg den gule ledertrøya og speiler seg stolt i det klare vannet. Vi går opp til ruinene av Margareta-kirken. Et lite skilt forteller om velforeningen som kjemper for å ta vare på den gamle bygningen. Gjen-reise den, stein for stein. 
 – Dere må ikke fremstille meg som et offer, ber Mads Kaggestad, og understreker at han er glad for alt han fikk med seg. Erfaringene, vennene, opplevelsene. Han ville ikke vært dem foruten.
 Mads vant aldri et løp som proff, men ga heller aldri opp. Han ga seg fordi Crédit Agricole en dag kalte ham inn til en prat og sa at det var slutt, han fikk ikke fornyet kontrakten. Og selv da nektet Mads å dra hjem. Han fortsatte å banke på dører. Til og med hos Bjarne Riis. Men det var nei overalt.
 – Heldigvis vant jeg noen løp da jeg kom hjem. Jeg fikk vist folk at jeg ikke var så dårlig likevel, sier Mads og setter opp et lite smil.
 Langs veien strener mosjonister forbi på sykler og rulleski. Slik er det i Maridalen hver eneste kveld. De kunne like gjerne blåmerket den smale riksveien. De siste åra har sykkelsporten opplevd tidenes interesse-oppsving her i landet. Alle vil de vite hva Mads tror.
 – Noen hevder at så mye som 90 prosent dopet seg, men det tror jeg ingenting på, svarer han.
 – Jeg kunne godt brukt det tallet som unnskyldning for manglende resultater, det gjør jeg ikke. Jeg tror det er et fantasitall. Men la oss si at 20-30 prosent var dopet, så er det fortsatt vanvittig mange, og helt uakseptabelt.

Over 30.000 kilometer i året. Mellom 80 og 100 ritt. Mange av dem med en løypeprofil som kunne sage et voksent menneske i to.
 – Det var ritt hvor jeg tenkte: Hva er vitsen med å sende oss opp disse fjellene? Noen av de ekstra kneikene var helt vanvittige. Men totalbelastningen var vi nok trent for. Jeg hadde trent hardt siden jeg var 12 år gammel og var absolutt rustet for det. Men jeg klarte ikke å henge med Vinokourov og Armstrong, der hadde jeg bare ikke sjans.
 – Hva tror du om Armstrong?
 – Det er ingen i sykkelmiljøet som tror at Lance Armstrong var rein, og dessverre er det blitt en stor skandale. For meg var Armstrong lenge en stor inspirasjonskilde. Jeg trodde faktisk på ham, men så begynte historiene å komme, og da sluttet jeg å tro. Det er trist, og særlig nå som han blir dratt så ned av sin egen dumhet og grådighet. Men det er egentlig bare fortjent. Når du jukser, lyver og bedrar, så får du til slutt svi. Det må bli lærdommen av det.
 – Var det organisert i lag eller syklistens eget valg?
 – Slik jeg har forstått det, ble det flere og flere
enkeltutøvere som tok ansvar for sin egen doping, og så var det noen sentrale leger rundt i Europa som sørget for å dope en hel haug med syklister.
 Han rister på hodet igjen.
 – Det er jo ironisk, sier han. – Du kommer inn på venteværelset til en av disse jukselegene, og så møter du én av dine tøffeste konkurrenter. Jeg må nesten le. Det er jo så dumt.

Mads setter seg på sykkelen. Tråkker opp den lange, seige bakken for fotografen. Det blir noen runder opp og ned. Det drypper fra panna når han tar av seg hjelmen og setter seg ned igjen.
 – Er det fortsatt moro?
 – Fortsatt moro, bekrefter han.
 – For meg er det beste med sykkelsporten bare å være ute i naturen. På sykkelen i fart. Med vinden i ansiktet. Sol og varme på kroppen. Det er også disse øyeblikkene jeg sitter igjen med som de beste minnene, det aller flotteste. Bare time etter time, uten bekymringer.
 Vi blir sittende å snakke om idrettens opprinnelige misjon. Sunnhet i kropp og sjel. Hoppbakken som stikker opp der borte ved Grefsenkollen. Ungene som vokser så fort. Sykkelsporten som skal gjenreises som kirken bak oss.
 – Det ryddes opp i mange miljøer nå, sier Mads.
 – Sykkelsporten har virkelig tatt tak. De stygge tallene er på vei ned. Jeg håper å se generasjoner nå som kommer opp med helt andre holdninger. Jeg håper at de får en bekymringsfri satsing hvor de vet at de konkurrerer på rimelig like vilkår. Og at de som jobber bra, også lykkes.
 Han tror ikke dopingen forsvinner. Rikdom og berømmelse vil alltid lokke de svake til snarveier.
 – Men jeg tror vi kan begrense det, sier han.
 – Så jeg er positiv og har troen på framtiden.

Før han pakker ned sykkelen og kjører hjem til familien, spør jeg hvilket råd han vil gi unge utøvere som bærer den samme drømmen som han selv hadde.
 – Jeg har bare ett råd, sier Mads og ser oss i øynene.
 – Fortsett å drømme, fortsett å tro. Tren hardt og ærlig. Ta med deg de gode holdningene uansett hvor du kommer, og stol på at resten blir ivaretatt.
 Selv fikk han ikke den sjansen. Men for hver sykkel-stjerne som innrømmer eller avsløres, blir Mads en større vinner. Da VG intervjuet Tyler Hamilton etter tilståelsene, og praten var over, spurte den angrende sykkelstjernen om VG-teamet kjente denne Mads som han hadde snakket med i starten av løpene.
 VG-teamet nikket bekreftende.
 «Please tell him I´m sorry,» sa Tyler Hamilton.

– Jeg prøvde så hardt jeg kunne, og det er egentlig det viktigste, sier Mads Kaggestad.
 – Jeg trente beinhardt, og er utrolig glad for at jeg ikke jukset. For det er ikke resultater som betyr noe til slutt. Det viktige er å kunne gå gjennom livet med rak rygg. n

Se video

Til toppen

Logg inn or Register