Menu

«Alt er mulig hvis du jobber hardt»

Noen er bare hel ved

Som lita jente drømte hun aldri om VM- eller OL-gull. Marit Bjørgen syntes bare at trening var det morsomste hun visste – og staket seg videre.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN  FOTO: MORTEN RAKKE

Tikk. Tikk. Tikk. Tikk.
 Den repeterende lyden av metall mot hardt underlag tikker som et urverk gjennom skogholtet nord for Oslo. De høye grantrærne står æresvakt på begge sider av veien for å ta imot skidronninga som staker seg bortover den sommervarme asfalten med seige, doble stavtak. Marit Bjørgen har bestemt seg for ikke å sparke fra i dag. I over fire mil, fra Holmenkollen til Maridalen og tilbake, skal hun dra seg over bakketopper og sletter med bare overkroppen som motor. Meter for meter siger hun framover.
 Tikk. Tikk. Tikk. Tikk.
 Dette er formiddagsøkta en tirsdag i august.
I ettermiddag skal Marit trene hurtighet.

– Jeg vet at det må gjøres en vanvittig stor jobb for å slå de andre. Jeg er jo eldst på laget nå. De yngre jentene tar stadig nye steg, og skal jeg holde dem bak meg, er jeg nødt til å gå ut og gjøre jobben. Hadde jeg vært inne på sofaen i dag, så vet jeg at de andre jentene er ute for å bli enda bedre skiløpere. Justyna Kowalczyk er et sted i Polen og trener knallhardt, Therese Johaug er hjemme i Dalsbygda eller her i Oslo og gjør det samme.
 Marit Bjørgen har stoppet GPS-klokka, sparket av seg rulleskiene og satt stavene opp etter husveggen i gatestubben som passende nok heter Thorleif Haugs vei, etter den gamle skikongen fra 1920-tallet. Hun har spist, dusjet og tatt på seg de korrekte logoklærne. Vi sitter ved kjøkkenbordet i det moderne rekkehuset i Voksenkollen. I sola utenfor vinduet står samboer Fred Børre Lundberg og vanner plenen, gjødsler litt, slike oppgaver man får tid til som pensjonert kombi-nertløper.
 De har nettopp kommet hjem fra Italia hvor Marit har mottatt den internasjonale utmerkelsen Fair Play Mecenate for 2014. Bare navnet er tungt, prestisjen tyngre. Blant alle verdens idrettsutøvere ble Bjørgen hedret av juryen «for the particular ethical and fair play behaviour that you have always had both in your agonistic career and in your demonstrations of great sportsmanship and solidarity».
 Marit er beskjeden og ærlig.
 – Jeg hadde faktisk ikke hørt om prisen. Så jeg måtte google litt, finne ut litt mer før jeg dro nedover, sier hun. 
 Hun fant ut at Johan Olav Koss og Ole Einar Bjørndalen hadde fått prisen tidligere. Det samme hadde legender som Bob Beamon (friidrett), Sebastian Coe (friidrett), Paolo Rossi (fotball), Marcelo Lippi (fotball) og Marc Girardelli (alpint).
 Marit sminket seg, fikset håret og tok på seg den sorte kjolen som sjelden er i bruk. På scenen ble hun stilt en rekke spørsmål, på italiensk.
 – Jeg måtte gjette hva de spurte om, men tror det gikk greit egentlig. Jeg fikk i hvert fall takket, sier hun lattermildt.
 Googler du, vil du finne ut at Marit Bjørgen gjorde mer enn å takke for nok en pris til premieskapet. I am proud and humble, sa hun, og hyllet alle andre enn seg sjøl. Laget. Teamet. The other girls.

– Jeg vokste opp på gard, på en veldig liten plass, Rognes, med 2-300 innbyggere. Det var kanskje 30 elever på skolen vår, fra 1. til 6. klasse. Mamma og pappa ble foreldre i ung alder, overtok garden tidlig, fikk tre barn, og vi hjalp til så godt vi kunne. Det var hardt arbeid, med slåttonna på sommeren. Jeg fikk mye gratis fysisk trening gjennom det.
 Bjørgen-familien var aktiv. Så fort snøen la seg, dro pappa i gang scooteren og kjørte opp løyper over hele Rognesmarka og områdene rundt. Mamma gjorde klar brødblingsene. Smøreteamet.
 – Jeg ble tidlig glad i idrett, og drev både med håndball, fotball og ski, og hadde søsken som også var aktive. Jeg bodde nær marka, hadde skogen som nærmeste nabo, men det var ingen som pushet meg. Jeg fikk lov til å gå opp veien sjøl, hadde det bare utrolig artig, og hadde foreldrene mine som støtte hele veien, forteller Marit.
 Det er lite på veggene i Voksenkollen som avslører hvor langt hun har tatt det. Her er ingen av de 18 gullmedaljene fra VM og OL, ingen laurbærkranser eller jubelbilder fra 66 verdenscupseire. Smilene i glass og ramme er fra nevøer og nieser.
 Marit Bjørgen har alltid vært god, stor og sterk, ei barnestjerne. Fra sju til 13 år vant hun alle skirenn hun stilte opp i.
 – Jeg måtte til Sverige for å bli slått.
 – Hva følte du da?
 Bjørgen har fått det samme, trøtte sportsreporter-spørsmålet tusen ganger, hver gang hun har gått over målstreken. Men nå smiler hun.
 – Jeg tror det trigget meg, svarer hun.
 – Jeg er jo et konkurransemenneske, liker å stå øverst, men jeg planla aldri å bli så god. Jeg hadde Bjørn Dæhlie og Bente Skari som forbilder, men gikk ikke rundt i Rognesmarka og tenkte at jeg skulle bli verdensmester. Helt opp til junioralder var det bare gleden, det å bruke kroppen, gå skirenn og alt det sosiale rundt som var inspirasjonen.
 – Men det svir å tape i Sverige?
 – Ja, jeg husker at hun hadde lyst til å bytte lue med meg etter løpet, men det var ikke jeg særlig interessert i.
 Marit blunker lurt.
 – Vi har jo møttes igjen, Mariana Handler og jeg, både i junior-VM og verdenscupen. Og jeg har nok slått henne mange ganger.

Marit Bjørgen smiler dette gode, uskyldige og jenteaktige smilet som vi har sett så mange ganger. Først over målstreken, øverst på seierspallen, innerst i kjøleskapet. Smilet, som har fått nasjonen til å juble og trassige femåringer til å like melk.
 – Vi var ei gruppe i Rognes IL, kanskje 4-6 stykker, flest gutter, som trente sammen, forklarer Marit.
 – Jeg drev på med fotball til jeg var 14-15 år og håndball til jeg var 18 år. Det var på en måte lek hele veien, det var liksom aldri noe alvor, ikke før jeg var ferdig med videregående og ble med på juniorlands-laget. Da måtte jeg ta et valg, det ble litt mye med både skirenn og håndballkamp i helgene.
 Fra første stavtak var Marit sterk.
 – Jeg har bestandig vært veldig sterk, større og sterkere enn de fleste på min egen alder, så jeg hadde en klar fordel der. I tillegg har jeg nok en høy smerteterskel. Jeg skulle alltid henge på og matche gutan når vi trente i lag hjemme på Rognes, jeg var glad i å pushe meg hardt.
 Også mamma bekrefter det. Om vinteren, da pappa kjørte opp løypene, kunne Marit sitte i snøføyka bak på scooteren til hun var blå i ansiktet, men når mamma spurte om hun frøys, ristet den lille jenta på hodet og smilte bare smilet sitt.
 – Jeg fløt nok mye på talentet, de fysiske forutsetningene. Samtidig likte jeg å bruke kroppen min. Jeg likte nok også oppmerksomheten jeg fikk når det gikk bra, spesielt fra familie og venner. Det ga meg lyst til å fortsette, flytte grensene, utvikle meg videre.
 – Hvor mye er trening og hvor mye er talent?
 – 80 prosent trening, 10 prosent talent og 10 prosent flaks, anslår Marit Bjørgen.
 – Du er nødt til å ha marginene på din side, for du har ikke kontroll på alt, heller ikke konkurrentene dine. Jeg har vært heldig med sykdom og skader, jeg har unngått de store problemene og lange perioder med skadeavbrekk. Jeg har hatt et fantastisk støtteapparat rundt meg, gode ski og alt har vært lagt til rette. Hadde jeg ikke hatt alt det, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.
Noen mener at det må være mer, at Marit er en fysisk umulighet. Enkelte går så langt som å hevde at Marit Bjørgen må være dopet.
 – Noen hevder at jeg må ha vært dopet gjennom flere år, helt fra jeg var ung, siden jeg har den kroppen jeg har og er så muskuløs.
 – Hva tenker du om det?
 Hun trekker lett på skuldrene.
 – Det er klart det er tøft å lese, svarer hun stille.
 Beskyldningene har blitt sterkere etter 2010. Fram til  2005, under Svein Tore Samdals treningsledelse, hadde Marit trent knallhardt, med stor framgang. Da Egil Kristiansen overtok ansvaret, fortsatte Marit kjøret, men kom til et punkt der kroppen sa stopp. Hun tok ikke signalene.
 – Jeg kjørte nok kroppen i senk, forklarer hun.
 For første gang møtte Marit Bjørgen motgang. Hun var ujevn, ute av form, resultatene varierte. Målet for 2009-sesongen var å være i toppform til VM i Liberec, men mesterskapet ble Bjørgens svakeste. Hun reiste hjem uten medaljer, med negative tanker i hodet.
 – Jeg var sliten og skuffa og hadde ingen svar på hva som var galt. En liten periode vurderte jeg faktisk om jeg skulle legge skiene på hylla. Men så var det en indre stemme som sa til meg at du kan fortsatt gå fort på ski hvis du gjør noen endringer, starter på scratch igjen.
 Hun tok fri hele april. Så satte hun seg ned med Egil Kristiansen og Olympiatoppen. Sammen endevendte de alt. Testet. Målte. Evaluerte. Og mens fagfolka
studerte det fysiske, startet Marit samtalene med idrettspsykolog Britt Tajet-Foxell.
 – Det satte ting på plass, forklarer Marit.
 – Jeg var lei meg, hadde så mye negativt i hodet, og bar med meg så mye frustrasjon over det som var i media. Jeg var helt nedåtkjørt.
 Plan A var å finne tilbake til gamle Marit, den blide gardsjenta fra Rognes, få bort aggresjonen til journa-lister, og konsentrere seg om det hun kunne gjøre noe med.
 – Jeg kjente at hodet og kroppen responderte umiddelbart. Da jeg startet oppkjøringen den sommeren, var muskulaturen helt annerledes. De positive opplevelsene ga meg lysten tilbake.

Det skjedde også noe annet. De medisinske testene viste at Marit Bjørgen hadde 20 prosent nedsatt kapasitet. Legene fastslo at den norske langrennsstjernen over tid hadde trent på seg anstrengelsesastma, og foreskrev Symbicort.
 – Jeg fikk vite at jeg var kvalifisert for astmamedisin våren 2009. De oppdaget det allerede i junior-VM da jeg var 18 år, vi testes én gang i året, men jeg var aldri så dårlig at jeg trengte noe for det, jeg var ikke kvalifisert.
 – Så hvorfor plutselig i 2009?
 Marit svarer så oppriktig hun kan på spørsmålet.
 – Anstrengelsesastma er gjerne et resultat av tøff trening, kanskje med sjukdom i kroppen, i sterk kulde. Jeg er jo ikke den eneste skiløperen som har det.
 Opplysninger fra FIS, det internasjonale skiforbundet, forteller at så mange som halvparten i et startfelt kan bruke astmamedisin. Det har reist noen spørsmål i både løypene og media. Den polske hovedkonkurrenten Justyna Kowalczyk gikk langt i sine antydninger ved å uttale at «Bjørgen forbereder seg på et apotek, mens jeg forbereder meg i langrennssporet.»
 Marit slipper ut et tungt pust nå, vet ikke helt hvor hun skal begynne.
 – Jeg har stor respekt for Kowalczyk som idretts-utøver, starter hun.
 – Men det var veldig sårende med beskyldningene jeg fikk angående bruk av astmamedisiner.  Hun burde vite bedre, og det er først og fremst mangelen på kunnskap som skremmer meg. Jeg har medisinske
tester som viser at jeg er kvalifisert til å bruke Symbicort, jeg har godkjenning fra FIS, og all forskning viser at medisinen ikke har prestasjonsfremmende effekt hvis du ikke er syk, den er jo også tatt av doping-listene. Jeg kunne nok ikke vært best i verden uten den astmamedisinen, for kroppen min trenger den for å fungere, men jeg har alt på mitt rene.

Bjørgen var fersk og førstereis i Lahti 2001 da de finske nasjonalheltene Harri Kirvesniemi, Jari Isometsä, Mika Myllylä og Janne Immonen ble avslørt for systematisk å ha dopet seg med det plasmaekspanderende stoffet HES. Også kvinneløperne Virpi Kuitunen og Milla Jauho testet positivt. Under OL i Salt Lake City året etter gikk Bjørgen førsteetappen på stafetten da Russland ble nektet start på grunn av høye blod-
verdier. I Torino 2006 tok hun sølv da en dopingmistenkt Kristina Smigun jublet for OL-gull på 10 km.
 Marit nikker, men bruker ikke tid på spekulasjoner eller nyhetsoppslag om gullmedaljer som kan komme i posten.
 – Jeg har aldri mistanke til andre utøvere i forhold til doping. Jeg er trygg på at systemet funker, at alle er rene til det motsatte er bevist. Når du stiller på startstreken, er det bare dumt å bruke energi og tenke på at andre har juksa. Det går bare utover deg sjøl.
 – Hva tenker du når noen blir tatt?
 Hun lar spørsmålet synke og lar blikket vandre ut av vinduet, ut mot den grønne hageflekken der Fred Børre fortsatt trimmer gresset.
 – Når det kommer til dopingavsløringer blant konkurrenter, så blir man jo veldig såra og skuffa, innrømmer Marit.
 – Men samtidig får man jo en bekreftelse på at systemet faktisk fungerer, og det er jo bra.
 Jeg spør om utviklingen av antidopingarbeidet. Marit svarer at den har vært bra.
 – Antidoping Norge har jo vært flinke i mange år, og i de siste åra har jeg også blitt testet oftere av både FIS og WADA, og det er veldig positivt. Det er jo ikke i alle land hvor det nasjonale dopingarbeidet virker like bra, men da er det godt å vite at de internasjonale organisasjonene er ute og gjør en god jobb. Det gir trygghet.
 – Hvor ofte testes du selv?
 Hun må tenke seg om, telle.
 – Det kan jo variere, men spesielt i konkurransesesong kan det bli ofte. Som regel én til tre ganger i løpet av helga, pluss én gang midt i uka,. Om våren, sommeren og høsten ligger det på to, tre ganger i måneden.
 – Er du redd for å bli tatt?
 Spørsmålet blir hengende litt for lenge. Hun har allerede svart før hun begynner å svare.
 – Det surrer litt i bakhodet, innrømmer hun ærlig.
 – Du er redd for det?
 – Litt småredd, ja.
 – For jeg blir litt skremt når jeg ser hvordan enkelte dopingtatte utøvere kjemper for å reinvaske seg sjøl. Det får meg til å tenke. Hva om denne utøveren faktisk er ren? Fungerer systemet optimalt? Hva har jeg spist? Kan det skje meg også?
 Det hadde vært litt av en sak. Verdens beste kvinnelige idrettsutøver tatt i doping. Forbildet for millioner av barn og unge. Legenden og skidronningen. Fair play-vinneren. Ned fra pallen, bort fra melke-kartongene.
 – Fallhøyden er stor?
 – Den fallhøyden er rimelig stor, gjentar Marit, med hevede øyenbryn og store øyne.
 – For da er jeg ikke bare ferdig som idrettsutøver. Livet raser jo sammen. Det er skremmende å tenke på.
 – Hvorfor skremmer det deg?
 – Fordi jeg har fått litt angst for å havne i en sånn situasjon. Jeg måtte jo ha flyttet til en øde øy!
 Hun ler av seg sjøl, angsten og frykten.
 – Vi er jo mye på reise og må passe på hva vi spiser. Jeg legger for eksempel aldri fra meg et drikkebelte uten tilsyn. Kosttilskudd har vi svært strenge regler på og alt godkjennes av fagfolk fra Olympiatoppen. Jeg er blitt veldig bevisst på hva jeg putter i meg, og det må jeg være. I tillegg har vi dette meldepliktsystemet som er veldig bra. Vi må til enhver tid opplyse hvor vi er. Glemmer jeg det tre ganger, blir jeg utestengt i to år, og det er også en liten anstrengelse å ha i bakhodet. Systemet er nødvendig, jeg er glad for at det er der, men jeg tenker mer på det nå enn før, på konsekvensene om noe skulle gå galt. Kanskje er det alderen?

Marit synes det er leit når en tidligere avdelingsleder i Antidoping Norge, Mads Drange, skriver bok og sår tvil om det norske idrettseventyrets renhet. De generelle mistankene rammer også rene idretter og utøvere. På samme måte blir hun bare oppgitt når norske journalister ringer Kari-Pekka Kirö, den finske treneren som selv dopet sitt stafettlag, for å høre hva han tror om Marit Bjørgen. Eller svenske tv-dokumentarer kaster ut velregisserte, delvis dokumenterte og ikke navngitte påstander om bloddoping.
 – Jeg blir helt forsvarsløs, forklarer hun.
 – Folk leser overskrifter, ser TV og danner seg en mening gjennom media, men samme hva jeg sier i en slik sammenheng, så blir jeg ikke hørt. Derfor kan jeg ikke bruke energi på det. Da klarer jeg ikke å gjøre jobben min eller prestere. Som toppidrettsutøver må jeg leve med spekulasjoner, og i stor grad overse hva andre mener og sier. De vet ikke hva jeg har gjort.
 – «En fysisk umulighet?»
 – Folk får tenke hva de vil, jeg kan bare bekrefte at det er mulig. Jeg har vært heldig med foreldrene mine og de fysiske egenskapene jeg er født med. Hvis du ser på mine søsken, så ser du at vi er likens, bortsett fra at jeg har trent noen tusen timer flere enn dem.
 – Blir du aldri lei?
 – Av trening? Ikke lei, svarer hun.
 – Men det er ikke alle dager som jeg har like stor lyst. Jeg trener mellom 900 og 950 timer i året, og det var lettere som 25-åring enn nå som 34-åring. Derfor betyr det mye å ha lagvenninner som jeg kan trene i lag med. Jeg har aldri trent så mye som jeg gjorde før OL i Sotsji. Da lå jeg nok akkurat på grensa av det for-svarlige. Jeg kjente at jeg til tider var veldig sliten.
 – Blir det mindre nå?
 – Noe mindre blir det nok. I en alder av 34 år trenger jeg lengre tid på restituere meg. Det handler om å trene riktigere, ikke nødvendigvis mer.

Vi nærmer oss slutten. Marit skal skifte til trenings-tøy igjen, ut på ny økt. Hun skulle egentlig lagt opp nå. I stedet staker hun videre mot VM i Falun.
 – Jeg kunne lagt opp for lenge siden om medaljene var drivkraften, men det er det ikke. Jeg er opptatt av å utvikle meg, og det var en indre drive der inne som sa at jeg hadde mer å vise, fortsatt kunne gå fort på ski. Så jeg fulgte bare den indre dialogen, forklarer hun.
 – Hvor lenge skal du holde på med denne satsingen?
 Hun rister på hodet, vet ikke.
 – Det kommer jo et liv etter langrennskarrieren også, og det begynner å nærme seg. Jeg tar ett år av gangen nå. Jeg synes det er vanskelig å se for seg at dette skal ta slutt en dag, men jeg håper at jeg vil føle det sjøl, at nok er nok, at nå er jeg mett, forsynt av å konkurrere.
 Så spørs det om man noen gang blir det. Vi setter oss i bilen og kjører ned til Holmenkollen for å ta de siste bildene. Fred Børre blir med. Når vi først står der og skuer oppover unnarennet som han har landet i bunnen av så mange ganger, spør jeg hvordan det går med plenen. Han ser overrasket opp fra grusen før ansiktet lyser opp i et smil.
 – Plenen er nesten perfekt, blunker han.
 – Men jeg konkurrerer med naboen nå, og deres er grønnere enn vår som er litt for gul, så jeg kjører på med gjødsel og vann.

Toppidrettsfolk ligger ikke på latsiden. Det må gjøres en jobb. Og den må gjøres med presisjon og lidenskap, enten det er ski, hopp eller hage. Når Marit staker seg vei innover i Maridalen, tenker hun kvalitet. Riktig teknikk og intensitet. De små detaljene i hvert stavtak. Forbedre og utvikle.
 Når hun er på vei hjem igjen, og på ny passerer Holmenkollen med hoppbakken til venstre og gratishaugen til høyre, får hun frysninger.
 – VM på hjemmebane i 2011 er den største opplevelsen jeg har hatt. Den stemninga, den festen. Det vil jeg nok aldri oppleve igjen. Å stå på universitetsplassen og motta gullmedaljen foran, ja, nesten 100.000 mennesker, det var stort, en vanvittig opplevelse.
 – Hva ønsker du å bli husket som?
 Hun himler med øynene. Det er et stort spørsmål som jenta bak på scooteren aldri stilte seg, men et spørsmål hun er blitt mer bevisst på. Det kommer plasser og gatenavn med Marit Bjørgens navn også.
 – Jeg håper at jeg har vært en inspirasjon for mange, svarer hun endelig. – Ikke bare for dem som vil bli gode på ski, men for alle som ønsker å oppnå noe. Sjøl kommer jeg fra lille Rognes. Vi hadde ikke god råd, vi arvet utstyr av hverandre, og måtte bruke det vi hadde. Jeg skøytet med klassisk-ski og klassisk-sko. Og jeg tror det har bidratt til både den jeg er som menneske og resultatene jeg har oppnådd. Alt er mulig, bare man har drømmer og jobber hardt.

Marit Bjørgen var godt i rute til VM i Falun da dette intervjuet ble publisert i starten av september 2014. Hun hadde da vunnet sesongens første renn på rulleski, men
rapportene i media avslørte ikke om gresset er blitt grønnere hjemme i Voksenkollen.

 

Se video

Til toppen

Logg inn or Register