Menu

«Jeg kunne mistet alt jeg hadde»

Den lange veien tilbake

Morten Heierdal bygde opp kroppen med anabole steroider. Nå må han bygge opp hele livet sitt igjen. 

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN   FOTO: MORTEN RAKKE

MØRKE SKYER SPENNER muskler over Østensjøvannet i Oslo, bygger seg opp i vest, blå og truende.
På en sti langs vannet går Morten Heierdal og datteren Emilie. De er her ofte. Alltid med en pose i lomma. Smuler og kjeks til fuglene.
 Emilie finner sin plass helt ytterst på steinene, og har ikke engang fått åpnet posen før de første prakteksemplarene kommer padlende. Grågjess og stokkender, sivhøner og toppdykkere.
 Emilie stråler av glede, smiler og ler. Morten smiler tilbake og setter seg på huk inntil henne. Det var tanken på slike øyeblikk som fikk han til å stoppe opp og tenke. Kutte ut all skiten, dopet og kokainet. Det verker i lårene når han sitter der, en påminnelse om alle sprøytene, alle stikkene gjennom mange år. 
 Samtidig begynner det å regne. Dråpene treffer vannspeilet. Ringene vokser seg større.

– Det jeg sliter mest med er at jeg må sone for det jeg har gjort, sier Morten Heierdal stille.
 – Jeg må i fengsel fordi jeg var så innmari dum at jeg fylte kroppen med ulovlige midler som gjorde meg til en annen. Jeg utførte handlinger som jeg ellers ikke ville ha gjort. Jeg utøvde vold mot uskyldige mennesker. Og det må jeg stå for den dag i dag.
 Vi sitter i leiligheten hans på Langhus. På plassen utenfor den gule blokka er den røde kassebilen fortsatt varm etter en lang arbeidsdag. Nye favner med ved er levert til finere adresser på vestkanten. Om en time skal han hente Emilie på skolen, og sammen skal de lage middag før de har avtalt å dra ned til Østensjøvannet for å mate fuglene.
 I den elektroniske ramma på hylla roterer bilder fra bursdager og hverdager, fra minnerike ferieturer og ikke fullt så minnerike Vålerenga-kamper. I akvariet svømmer skilpadden Turtnek. På bordet står en kopp med «Verdens beste pappa», og på veggen henger en helt spesiell kjendishilsen til hjemmets minste, sendt fra andre siden av jordkloden. «Jeg vet at pappa har snakket om deg og tenkt på deg hele tiden. Robinson-hilsen fra Christer Falck».
 – Ting går veldig bra nå, sier Morten.
 – Jeg har en bra jobb som jeg trives med, jeg har datteren min og gode venner, jeg har leilighet og ny kjæreste. Det skjer mye positivt i livet mitt, men samtidig opplever jeg at fortiden stadig innhenter meg. Jeg har påført folk rundt meg så mye vondt at jeg må leve med det resten av livet.

Morten vokste opp på Furuset, spilte fotball og var en lovende keeper, men ikke av de største i gata.
 –  Jeg var én av gutta som var litt liten på skolen, ganske høy, men veldig tynn. Som alle andre ville jeg se bra ut for jentene, og samtidig møtte jeg motgang i overgangen fra junior- til seniorfotball. Alt ble veldig tungt. Jeg hadde en kamerat som drev med kickboksing, og sammen bestemte vi oss for å starte på et helsestudio, for å bli større og sterkere.
 I starten så de raskt resultater. Morten og kame-raten fikk skryt av de mer etablerte gutta på senteret, og hadde ingen planer om å begynne med ulovlige midler. Men da utviklingen flatet ut, var det nok av andre som visste veien til raskere fremgang.
 – Vi var unge og naive, lystne på livet, og samtidig så vi hvor populære de største gutta var hos jentene, anerkjennelsen de fikk hos kameratene. Vi så opp til denne gjengen, og tenkte aldri på eventuelle baksider eller skadevirkninger.
 Fortsatt beskriver Morten den første tiden som «en vanvittig kongefølelse». Advarslene ble overskygget av beundringen. Skrekkhistoriene ble overdøvet av gode tilbakemeldinger.

– Familie og venner fikk naturligvis mistanke etter hvert som jeg vokste, fortsetter Morten.
 – Men det betydde ingenting. Jeg følte meg helt sjef, som en verdensmester. Ingen kunne ta meg, jeg var ikke redd for noe.
 Han husker ikke når det glapp, når han mistet kontrollen. Han så ikke personlighetsforandringene komme, hvordan de ekte vennene trakk seg unna.
 – De anabole steroidene forandrer deg, forsterker de negative sidene. Er du litt sjalu fra før, blir du plutselig sykelig sjalu. Har du litt temperament, blir du eksplosiv, sier Morten.
 Han rister på hodet av minnene.
 – Det er vondt å tenke på hvordan Emilie, familien min og vennene mine – de ekte folka – har måttet lide. Ikke minst alle kjærestene som jeg har prøvd å leve med i disse åra. Jeg oppførte meg irrasjonelt og pinlig og selv politisk og moralsk endret jeg mening. Jeg ble ekstrem i alle ytringer, synspunkter og tanker. Jeg ble hard og krass og sta. Og oppfører du deg fiendtlig mot verden, får du igjen med samme mynt.

Noe av det Morten er mest flau over i dag, er alle de utagerende situasjonene, alle gangene han snappet mot tilfeldige og uskyldige mennesker.
 En trist kveld i Oslo vil forfølge ham livet ut.
 Sammen med kjæresten står Morten i kø for å komme inn på et utested. Ut av ingenting, en bagatell, begynner de å krangle. Når dørvakten kommer for å megle, slipper Morten ut hele sitt raseri og sinne.
 – Han kom bare for å roe oss ned, men jeg angrep den dørvakta, slo ham ned, ga ham juling.
 – Angrer du?
 – Det er klart jeg angrer, sier Morten.
 – Angret du da?
 Han lar spørsmålet synke litt. Slipper blikket ut av vinduet, over tretoppene, mot den mørke himmelen som er i ferd med å bygge seg opp der borte i vest.
 – Jeg har gjort mange ting jeg ikke er stolt av, sier han endelig. – Og selv om jeg lot det skje, merket jeg etter hvert at noe var galt, at jeg ikke hadde det så bra likevel. Gradvis forsvant både beundringen fra andre og den indre kongefølel-sen. Men i stedet for å slutte med bolet, startet jeg med andre ting. Jeg begynte med kokain. Situasjonen bare forverret seg, og til slutt hatet jeg meg selv, følte meg som et monster.

En mandag morgen står han på arbeidsplassen og stirrer ned på nøkkelen til sitt eget hjem. Rillene er fylt med hvitt pulver. Ubevisst har han lagt opp en stripe med kokain, midt i arbeidstida.  
 – Det var bunnen, det var vendepunktet. Jeg hadde alltid trodd at jeg klarte å skille mitt seriøse og mitt utagerende liv, men der og da gikk det opp et lys for meg. Tankene løp gjennom hodet mitt. Hvor er jeg? Hva gjør jeg? Plutselig innså jeg at alt var i ferd med å rakne. At jeg kunne miste alt.
 Morten går rett inn til sjefen og legger kokainposene på bordet. «Her er problemet mitt, sier han. Om du synes jeg har vært en tulling den siste tida, så vet hvorfor. Om du må sparke meg, så gjør du det.»
 – Det var den eneste muligheten jeg så. Innrømme alt. Jeg stoppet ikke da vi fikk Emilie, og bruddet med mammaen hennes må jeg også ta på min kappe. Det var min voldsomhet, min sjalusi, som gjorde at det ikke gikk. Det er ikke enkelt å leve med en sånn mann.
 Han lar ordene henge litt. Innrømmelsene er fortsatt vonde. Og mye av det som skjedde, kan han aldri gjøre godt igjen.
 – Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der for Emilie den første tida. Jeg sto i som verst med anabole steroider akkurat da. Jeg var egoistisk, kald og urimelig. Og jeg snappet på henne også faktisk. Jeg innrømmer det.
 Han slipper ut et tung pust, svelger unna.
 – Det er utrolig vondt å tenke på.

Det første Emilie gjør når hun kommer inn døra, er å hilse på Turtnek. De har kjent hverandre hele livet. I det samme akvariet har Emilie og pappa hundrevis av småfisker. På kjøkkenet har de drivhus med egen belysning, solsikker som skal vokse seg store.
 Emilie tar oss med på full omvisning, forteller og forklarer. Så klatrer hun opp på skammelen for å skjære opp kjøtt sammen med pappa. Minutter senere bærer hun inn et brett med hjemmelagd pizza og deiser ned i sofaen, tett inntil faren.
 – Emilie er god til å lage mat, roser Morten.
 Men når hun løper avgårde igjen forteller han også at arrene er der, både mentalt og fysisk.
 – De musklene jeg hadde for å tøffe meg for kompiser og jenter, er ikke like harde og muskuløse lenger. Samtidig har jeg fått problemer med lår og andre steder hvor det har samlet seg puss. Nålene er stukket på samme sted mange ganger. Det sprakk opp til slutt, musklene er deformert, rett og slett ødelagt. Jeg har arr for resten av livet.
 Et problem for menn som boler er at testosteron gjøres om til østrogen i kroppen. Prosessen starter allerede ved første gangs bruk og blir bare verre.
 Morten tar av seg t-skjorta og peker.
 – Jeg begynte å utvikle kvinnebryster, sier han.
 – Jeg turte ikke å gå til fastlegen og havnet til slutt på et litt ymse kirurgsted i Oslo, og fikk jobben gjort.
 Operasjonen er ubehagelig. Morten ser legen skjære med skalpellen, hører den gummiaktige lyden, blir svimmel og kvalm. Når han kommer hjem, blir det bare verre.
 – Jeg får en blødning i det ene brystet, det eser opp. Utpå søndagen er det stort som en tennisball, hvis ikke større. Jeg går i dusjen. Det sprenger rundt operasjonssåret, og når jeg klemmer på det, sprekker det ytterste stinget.
 Ut av såret renner størknet blod i klumper. Det klasker ned på badegulvet. Morten blir så dårlig at han svimer av, slår hodet i gulvet og havner på legevakta med hjernerystelse.

– Kjertlene er fortsatt vonde og ømme. Bare det å gi noen en klem, gjør vondt i brystene. Og samtidig er jeg usikker på hva det vil føre til av komplikasjoner senere.
 – Hva tenker du når du ser deg i speilet?
 – I starten var det vanskelig, innrømmer han.
 – Men nå prøver jeg å snu det til en bra ting. Jeg håper at mine arr og min historie kan få andre til å forstå at de risikerer å ødelegge livet sitt.
 Hver eneste dag ser Morten Heierdal høyst levende speilbilder av seg selv på gata.
 –  Dop er blitt et hverdagslig problem, og mye handler om kroppsidealer, om å se bra ut på stranda. Jeg gjenkjenner stadig flere ungdommer som kunne vært meg selv for sju-åtte år siden. Jeg ser det på størrelsen, blodårene, oppførselen. Og når jeg tenker hva de skal gjennom i tida som kommer, blir jeg bare lei meg. Det gjør meg trist. Alle skadene er en dyr pris å betale for å være han kule, populære typen som 20-åring. Og innerst inne vet jeg at de ikke er så tøffe, at de sliter med sitt.

Vi setter oss i bilen og kjører den korte veien ned til Østensjøvannet. Emilie hopper ut av den røde kasse-vogna og danser bortover grusveien der joggere og syklister jager forbi, med propper i ørene og sorte sportsbriller, blinde for den vakre sivhøna som bryter vannspeilet i myk landing, døve for blåmeisens sang.
 Morten har blikket festet på Emilie.
 – For meg nå er det viktig å fortsette den sunne utviklingen, understreker han.
 – Jeg vil bli ferdig med straffa og bruke erfaringene mine positivt. Jeg skal kjempe med nebb og klør. Komme meg helt ut av den dype skiten jeg har vært i.
 Han gløtter opp mot de svulmende skyene som har tårnet seg opp. Det buldrer i det fjerne.
 – Det eneste som står i veien nå, er soningen. Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan flytte sammen med noen, hvor mye jeg kan utvikle i jobben, eller om jeg kan bestille meg en ferie. Hele livet mitt står på vent til rettssaken er ferdig, sånn jeg kan få soningstiden min, sone den ferdig. Jeg skal gladelig gjøre opp for meg.

Vi går bort til Emilie som fortsatt mater fuglene. Hun ler barnets frie latter når de små gjessene dukker under vannflaten og kommer opp for å riste av seg vannet igjen. Morten setter seg på huk ved siden av, hjelper til. Og når posen er tømt, går vi tilbake mot bilene.
 Morten og Emilie løper om kapp, dytter hverandre. De siste hundre meterne danser hun foran oss igjen. Det er en regndans i rosa gummistøvler.
 – Dette er ingen selvfølge, sier Morten stille. 
– Jeg innser at mammaen til Emilie kunne kuttet all kontakt, kjørt et løp for å ta fra meg foreldreretten. Jeg er heldig som får denne andre sjansen, og jeg håper å være den pappaen Emilie ser opp til, som hun beundrer og respekterer. Den ærlige pappaen, den rolige pappaen. Den pappaen som er til stede, både fysisk og psykisk.
 Han strever for å finne de siste ordene. Og når de til slutt kommer, er de like innholdsrike og kronglete som hans eget liv.
 – Det er ingenting jeg ville gjort annerledes for den jenta, enn å bare gi alt. n

Se video

Til toppen

Logg inn or Register