Menu

«Jobben er å få de rette vinnerne»

Reisen til verdens ende

Da Rune Andersen ble ansatt i WADA, fikk han én oppgave: Gi oss ett regelverk for alle utøvere i alle idretter i alle land i hele verden.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN  FOTO: MORTEN RAKKE

Det står en høyreist mann med blanke sko og trillekoffert utenfor Agora Building i hjertet av Strasbourgs europeiske kvarter. Han kom fra London sent i går, drar videre til Paris i dag, og en gang i løpet av morgendagen skal Rune Andersen spise middag med kona hjemme i Canada.
 Han gløtter på klokka og speider etter taxien som skulle vært her nå, han har et tog å rekke. Denne formiddagen har han stått på talerstolen i Europarådet og gitt siste rapport om arbeidet i World Anti Doping Agency. Vært tydelig på kravene, konkret i svarene. 
 «And remember this,» sa han, og lot ordene henge til hele Europa hadde løftet hodene fra PC-skjermer og lysende smarttelefoner. Han møtte dem med skarpt blikk og klar stemme.
«This is not a burden, this is not an obligation. This is to protect clean athletes. And the responsibility rests with you.»

13 timer tidligere. Den ruvende skikkelsen av Rune Andersen viser seg i svingdøra på Hotel Sofitel. Han pleier å bo her, en kort spasertur fra katedralen, operahuset og bydelen som har fått navnet Petite France, det lille Frankrike. Forholdene er ikke større eller mer ukjente enn at Andersen hilser gjenkjennende til resepsjonisten, som om den unge mannen var hans egen medarbeider. Bonjour! Comment ça va?
 Rommet i 4. etasje står klart, nøkkelkortet er kodet. Alt har jo sin kode i disse dager; døra, jobben, nettbanken, sykkelen, visa-kortet, telefonen, nettverket.
 Møterommet står åpent. Andersen henger fra seg jakka, setter seg ned  og skjenker et glass isvann fra den duggfriske karaffelen.
 – Jobben vår er å få de rette vinnerne, de som har valgt å gjøre dette på en skikkelig måte, starter han.
 – Rene utøvere er hele motivasjonen. Jeg kommer til å snakke om det i Europarådet i morgen. Mye av diskusjonen handler ofte om rettssikkerhet og databeskyttelse, som er viktig og bra. Men til syvende og sist er vi her for de rene utøverne, og det må vi ikke glemme. Det er drivkraften i alt vi gjør. De rette vinnerne fortjener det.

Siden 2002 har Rune Andersen vært direktør for harmonisering og standardisering i WADA. Med hjem og base i Montreal har han reist jorda rundt, på kryss og tvers, for å rydde opp i en galskap som var i ferd med å ødelegge idrettens troverdighet, den sunne sjelen i det sunne legemet, hele idrettens verdigrunnlag.
 – Min jobb de siste tolv årene har vært å få til ett regelverk som gjelder for alle utøvere for alle idretter over hele verden, forklarer han.
 – Tidligere kunne en håndballspiller bli dømt til fire års utestengelse mens en syklist ble utstengt for tre måneder. Og det henger jo ikke sammen. Utøvere sa til oss at «dette går jo ikke, dette må dere gjøre noe med». Og det har vi gjort.
 Den 1. januar 2015 er det full utrulling av de nye kravene, den nye koden.
 – Den nye koden er mye bedre enn den første vi fikk på plass i 2003, forsikrer han.
 – Vi har nå revidert den to ganger, og jobben blir nå å få de ulike landene og internasjonale særforbundene til å etterleve det. Vi har cirka 100 internasjonale særforbund og 205 land som er tilsluttet den olympiske bevegelse. Det er en formidabel jobb å få alle disse til å kjøre i samme fart og med samme intensitet som vi ønsker at de skal gjøre, men vi har en plan, og den planen er vi i gang med.

Rune Thorleif Andersen fra Risør har jobbet med antidoping så lenge det har vært et arbeidsfelt. Han var ansvarlig for dopingtestene under OL på Lillehammer i 1994. Da WADA ble etablert som en verdensomspennende organisasjon fem år senere, ble nordmannen hentet til den nevnte direktørjobben. Han er fortsatt offensiv. Dressen har skarpe kanter. Kalenderen er en daglig kjøreplan. 
 Jeg spør om effekten av arbeidet. Alle reisene, alle møtene. Andersen tenker seg om før han svarer.
 – Det er vanskelig å si hvilken effekt WADA har hatt gjennom disse årene, men samlet tror jeg innsatsen har betydd mye, sier han endelig.
 – Jeg tror at dopingtoppen er lagt bak oss. For det er jo ikke bare vi, men også de ulike nasjonale antidopingorganisasjonene, som gjør en god jobb, iallfall mange. Hadde ikke dette vært på plass, ville dopingbruken fortsatt å øke. Vi hadde ikke sett noen ende på det.
 Fra tid til annen møter også Andersen de som mener at det hele er en nytteløs kamp, at vi aldri kan ta alle, at ugresset alltid vil være der, at vi like gjerne kan gi opp. Så sent som i fjor presenterte tidligere dopingjeger, Mads Drange, sin egen frustrasjon i «Den Store Dopingbløffen», ei bok som igjen sådde tvil om muligheten til å ta jukserne.
 Rune Andersen rister på hodet. I et par sekunder lar han påstandene synke før han starter et forsvar som gradvis vendes til et grundig oppbygd angrep.
 – Det er mange som sier «hvorfor ikke tillate doping, for det nytter jo ikke». Jeg mener det blir helt feil, sier han.
 – Gir vi opp, som Mads Drange gjør ved å slutte i jobben og skrive bok, så har vi jo tapt. Og det betyr at jeg, som far til tre gutter, aldri vil sende barna mine til et idrettsstevne igjen. De vil ha fri tilgang til doping i et sånt miljø. Og på den måten vil idretten dø. Så det å gi opp, kan vi jo ikke gjøre. Vi er nødt til å fortsette kampen, og heller se nærmere på hvordan vi kan gjøre det bedre. Det er spørsmålet vi må stille oss hele tiden.

Et hestehode foran, et hestehode bak. Meningene om antidopingarbeidet er mange. Ifølge WADA-direktøren finnes det ikke ett svar på hvem som leder dette kappløpet.
 – Vi har tett kontakt med farmasøytisk industri, store firmaer, som informerer oss om hva som kan være dopingmidler. Men vi har en utfordring når utøvere prøver medikamenter som ikke engang burde vært prøvd ut, fordi de er ikke for mennesker. Folk tar sjanser. Så noen ganger ligger vi langt foran, andre ganger vet utøverne mer, men jeg tror ikke det er ofte. Vi jobber hele tiden for å utvikle nye analysemetoder. Det kan ta litt lengre tid enn vi ønsker, men vi kommer dit. Og de som jukser skal aldri føle seg sikre på at de ikke blir avslørt.
 Kravene om intelligent testing ligger i den nye koden.
 – Hvis man tester kun i konkurranse og formidler dette til utøverne, så er det naturligvis ikke nok. Testing i konkurranser er nødvendig, men testingen som foregår utenfor konkurranse er den viktigste. Det er der man avslører de sofistikerte doperne. Dette skolerer vi nå de ulike organisasjonene i – og vi er på rett vei. Det blir bedre, forsikrer Andersen, og trekker fram blodpassene som ett eksempel.
 I prosessen samles det blodprøver etter et mønster. Prøvene analyseres og vurderes av en datamaskin, som slår alarm hvis profilen peker mot bloddoping.
Et tilsvarende kontrollsystem er nå innført for å avsløre steroidbruk. Disse modulene er nye. Andersen tror det vil revolusjonere testingen.

Pengeflyten mellom testing og holdningsskapende arbeid er noe som alltid diskuteres i nye antidopingprogram, nasjonalt og internasjonalt. WADA-direktøren tar en kjapp drikkepause før han setter fra seg vannglasset igjen, halvtomt eller halvfullt.
 – Jeg tror det er vanskelig å si at det ene er viktigere enn det andre, poengterer han.
 – Begge deler er like viktig, og etter min mening har holdningsskapende arbeid vært vektlagt for lite. Hvis vi ikke kan nå ungdommen i tidlig alder for å semen-tere gode holdninger, så har vi allerede tapt. Bare kontroller holder jo ikke. Vi klarer ikke å avsløre alle. Det er også mer positivt å jobbe med det forebyggende. Derfor bør utdanning og holdningsskapende arbeid utvides og forbedres i årene som kommer.
 – Kan vi bli kvitt alt sammen?
 – All dopingbruk?
 Han rister lett på hodet.
 – Det vil nok alltid være mennesker som kjører for fort i trafikken med mindre vi setter en fartssperre på bilene. Men vi kan gjøre det vi kan for å redusere problemet. Kan vi gjøre mer? Naturligvis kan vi det. Og det er mye som går på vilje. Det er ikke alle land og særforbund som fører denne kampen så grundig som vi håper på.

Frem til dette punktet i intervjuet har WADA-direktøren vært i kontroll. Spørsmålene har vært generelle og overgripende, svarene klare og opplærende. Utenfor vinduene er mørket i ferd med å senke seg over Strasbourg. På de åpne plassene er det fortatt lys, men i skyggen av katedralen og innimellom de trange brostensgatene er detaljene mer utydelige, nærmest usynlige.
 – Hvor lenge visste dere om Lance Armstrong og det som foregikk i sykkelsporten?
 Rune Andersen vil ikke ned den veien.
 – Jeg tror ikke jeg skal si så mye om Lance, svarer han etter nok en veloverveid pause.
 – WADA har mye informasjon om mange utøvere og miljøer, men går aldri ut med den informasjonen før vi har en sak som vi reiser for domstolene. Vi har rettigheter og plikter i den sammenhengen. Vi har også et mål om å ta bakmennene, ikke bare utøverne, det være seg leger, trenere eller andre som bidrar til juksingen.
 – Er sykkelsporten bare toppen av isfjellet?
 – Det har vært ille i sykkel, og det er fortatt doping både der og i andre idretter, men vi verken kan eller bør gå ut med den informasjonen vi sitter på.
 – Hvor ivrige er særforbundene til å rydde opp selv?
 – Noen gjør en veldig god jobb, andre gjør mye mindre. Dette jobber vi med daglig. Vi jobber for å få de ulike særforbundene til å forstå at de bør ha et antidopingprogram, ikke fordi det er pålagt av WADA, men for å beskytte sine rene utøvere mot juks. Det er også land som ikke ønsker å gjøre altfor mye fordi det er beskjemmende å bli assosiert med doping. Men til syvende og sist vil det straffe seg, som i sykling, å skyve ting under teppet. Da er det politiet som må rydde opp, ikke idretten selv.

At sterke krefter ønsker å skjule viste Festina-skandalen i 1998, en skandale som ble forløperen til etableringen av WADA. Åpenheten ble igjen et tema under rettssaken i 2013 mot Eufemiano Fuentes, den spanske sportsdoktoren som ble pågrepet i kjølvannet av Operación Puerto.
 – Fuentes-saken har satt dype spor, og der har vi fortsatt ikke de bevisene vi ønsker for å komme til bunns i arbeidet. Det juridiske systemet i Spania har satt en stopper for oss. Vi jobber fortsatt med den saken, både juridisk og politisk, på alle fronter, men det er ikke alt en minister kan få til. Også en minster må forholde seg til loven som foreligger. Og det er ikke lett å få utlevert bevis i et land hvor de lovgivning til å si nei. Det sitter langt inne.
 – Både fotball og tennis har vært nevnt?
 Han rister på hodet igjen.
 – Hvis vi vet og har bevis, så går vi til domstolene med det. Hva vi tror, og hva vi kan tenke oss, er en helt annen sak. Det er vår jobb å skaffe bevis, men før det skjer, så kan vi ikke slenge ut beskyldninger. Vi må vite for å kjøre saker.
 – Kan vi stole på prestasjonene vi ser på TV?
 – Jeg tror det er viktig å stole på at systemet fungerer, hvis ikke taper idretten også i forhold til rekruttering. Man bør og kan ha tiltro til at prestasjonene er ekte. Og er de ikke det, så bør, kan og skal de avsløres. Vi jobber veldig hardt for at det skal skje.

Vi avslutter her. Dagen har vært lang, reisedøgnet lengre, og fortsatt er ikke Rune Andersen ferdig for kvelden. Han sjekker klokka. Han har avtalt et møte med Andy Parkinson, engelskmannen som i morgen skal lede møtet i Europarådet. Sammen går de gjennom spørsmålene som forsamlingen forventer svar på. Selv baren har stengt når heisdørene åpner seg, og Andersen trykker på knappen for fjerde etasje. 
 – Da ses vi til frokost klokken 06.20, sier han.
 Fem minutter før avtalt tid, kvart over seks, skrider den stramme WADA-direktøren inn i frokostsalen med dress og hvit skjorte, iPad og Le Figaro under armen. Elegant og sikkert veksler han et par franske fraser og får sin omelett. Det var VG vi skulle hatt.
 – Har dere fått med dere Northug, gutter?
 Natten i forveien har Norges største idrettsstjerne brast gjennom en rundkjøring og snudd opp-ned på både en Audi og et fedreland.
 Noen minutter senere er vi selv i bil på vei til Agora Building og Europarådet. Vi slynges gjennom gatene. Venstre, høyre, høyre, venstre. Begge hender på rattet, begge øynene på veien. Det er rundkjøringer også her.
 – Hva er ditt inntrykk av Norge etter tolv år ute?
 Andersen er dypt i egne tankerekker. Trolig gikk han gjennom møtet og spørsmålene som han vet kommer. Venstre, høyre, høyre, venstre.
 – Hva tenker du på? spør han.
 – Er norsk idrett så ren som vi liker å tro?
 – Jeg vil ikke spekulere i det. Uansett ville det vært helt feil av meg som WADA-representant å si at Norge er renere, det kan jeg ikke gjøre. Men også jeg lar meg irritere når en svensk tv-dokumentar slenger ut
hundrevis av blodprofiler uten fellbare bevis.
 – Som nordmann eller WADA-mann?
 – Spekulasjoner, beskyldninger og mistenkeliggjøring er ikke til nytte for noen, heller ikke antidopingarbeidet. Hvis du er sikker, så kjør sak. Hvis ikke, må du holde det for deg selv til du har bevis. Det gjelder oss, og det gjelder media.
 Vi svinger inn foran Agora-bygningen. Der oppe, bak de tykke glassveggene, innsjekkingen og sikkerhetskontrollen, venter Europarådet på Rune Andersen, høyt respektert for sin kunnskap og erfaring på et viktig og prioritert område.
 – Internasjonalt har Norge et godt omdømme i antidopingkampen, forsikrer han.
 – Men det som også blir lagt merke til er at Norge gjør det godt til å være en så liten nasjon, spesielt i vinteridretter. Og da er det jo helt avgjørende at man kan vise verden at man også har et sterkt antidopingprogram, slik at man skal stole på, også internasjonalt, at prestasjonene er ekte.

Tysk, fransk, engelsk, italiensk. Det går på ulike språk rundt inngangen til sal G02 der Europarådets representanter stimler til i minuttene før møtestart. Hvert land har sin egen merkede plass, men det er mingling og mumling på kryss og tvers inntil Andy Parkinson griper mikrofonen og på BBC-engelsk får ro i rekkene.
 «Thank you, everyone. The podium is yours, Rune.»
 Tolkene på bakre rad sitter klare til å simultanoversette nordmannens innspill. Et par hissige mobiltelefoner forstyrrer fortsatt høyttaleranlegget idet Andersen begynner sin framføring. Han snakker om den nye koden, om implementation and compliance, commitment and progress. Etterpå åpnes det for spørsmål. Andy er først ute, om ting de snakket om i går kveld. Tyskeren pirker i de økte kostnadene. Svensken følger opp med det samme.
 Det er her WADA-direktøren ber forsamlingen om å huske én ting: at antidopingarbeid ikke er en forpliktelse eller byrde, men et ansvar du har for alle utøverne som er rene.
 Etterpå understreker han poenget.
 – Noen bruker dag ut og dag inn, år ut og år inn, på å trene på en skikkelig måte. De gjør dette til sin perfeksjon. At de blir beskyttet mot de som tar en snarvei, er selve drivkraften i det vi holder på med.

Vi står utenfor nå og venter på taxien som skal ta WADAs mann til togstasjonen. Rune Andersen skal ta fatt på den lange veien hjem til Canada. På flere måter nærmer han seg slutten. Noen få uker etter møtet i Strasbourg skal han flytte hjem til Oslo for å tiltre jobben som spesialrådgiver for Antidoping Norge. 
 – Nå har jeg vært i WADA i tolv år. Jeg har gjort den jobben jeg sa jeg skulle gjøre, fått regelverket på plass og implementert det i mange land og internasjonale særforbund. Dessuten har jeg familie og venner i Norge som jeg gjerne vil tilbake til.
 – Skal du hjem for å roe ned?
 Det rykker til i den lange kroppen, som en instinktiv reaksjon på noe han er allergisk mot.
 – Nei. Jeg drar ikke hjem til Norge for å slappe av. Jeg drar hjem til Norge for å øke arbeidskapasiteten ytterligere, for det er mye å gjøre innenfor antidoping, norsk idrett og verdiarbeid. Det er mye å gjøre også innenfor internasjonal idrett, som jeg tror Norge må ta et større ansvar for fremover. Vi kan bidra til å endre en del holdninger der ute.

Han ser opp på skjermen, speider etter Paris-avgangen og slipper blikket ned på klokka igjen. Åtte minutter. I åtte minutter til kan han snakke om den store dopingkampen. Den systematiserte virksomheten som er lettere å avsløre, den enslige juksemakeren som er vanskeligere å ta. Bruken som sprer seg i samfunnet, ansvaret som antidopingsystemene står med.
 – Doping utenfor organisert idrett er et kjempe-problem som flere og flere land får øynene opp for. Skadevirkninger på grunn av dopingmidler brer om seg i form av mer vold og flere helseskader. Så noen må ta ansvar, og det vil være ganske uklokt å overlate dette ansvaret til noen som ikke har den rette kompetansen, mener Andersen.
 – Blir du aldri sliten og lei?
 Det alvorlige ansiktet sprekker opp i et smil.
 – Nei, jeg blir aldri lei fordi dette er en fantastisk mulighet til å gjøre en forskjell. Jeg synes det er et privilegium å få lov til å bidra på en positiv måte til idretten og samfunnet.
 Snart kommer toget. Det er folk i alle retninger som jager rundt på stasjonen. Backpackere med dårlig tid, forretningsfolk med dårlig samvittighet. Bare én mann som står helt stille og lar rulletrappa føre ham i en seig bevegelse opp til perrongen.
 – Aldri stressa eller frustrert? spør jeg.
 Det er mitt siste forsøk på å få fram noe mer fra alle reisene til alle verdenshjørner, sette lys på katedralens skygge, se detaljene i smug og brosteinsgater.
 Han får et hemmelighetsfullt drag over ansiktet.
 – Tja, jeg skal vel kanskje skrive en bok en gang, svarer han.
 – En bok?!
 – Ja, alt er jo ikke rosenrødt. Det er mange land og særforbund som må gjøre mye mer for at dette skal bli ordentlig bra.
 – Hva skal boken handle om da?
 Den etterfølgende latteren overdøves av Paris-toget som ruller opp ved siden av oss. Rune Andersen griper trillekofferten og gjør seg klar til å gå om bord.
 – Boka vil handle om det som manglet av vilje og handlekraft hos altfor mange til å gjøre noe, vilje som kunne ført til et raskere antidopingarbeid på verdensbasis. Vi kan godt ha en nullvisjon i forhold til ren idrett, men jeg tror ikke vi får det. Sånn er ikke menneskesinnet, sånn er ikke mennesket.
 – Noen vil alltid prøve på noe, fordi det er så mye på spill, både penger og alt mulig annet.

Rune Andersen avsluttet i WADA sommeren 2014. Han og familien har nå flyttet hjem, og Rune har begynt i sin nye jobb som spesialrådgiver i Antidoping Norge.

Se video

Til toppen

Logg inn or Register