Menu

«Steroidene ødela psyken min»

Kroppen som gikk til hodet

Sarah drømte om den perfekte kroppen og begynte med anabole steroider. Nå drømmer hun bare om å bli medisinfri igjen.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN  FOTO: MORTEN RAKKE

Det er stille og fredelig i Vigelandsparken i Oslo, så stille det kan bli i en park med over 200 skulpturer som skriker av smerte. Store og små mennesker i bronse, granitt og smijern omkranser aksen fra hovedportalen og opp til Monolittplatået. Nakne og sårbare, dominerende og voldsomme.
 Sarah vandrer med tankefullt blikk inn i parken, som om hun drømmer seg inn i Gustav Vigelands livsverk. Det er som om kunsten strekker ut en kald granitthånd, kjører den tvers gjennom vinterkåpa og huden, og griper tak rundt den lille jenta som fortsatt gjemmer seg der inne bak en hjerteklaff.

Sarah har bestemt seg for å fortelle. Historien handler om ei jente fra en mindre by i Norge som tidlig fikk erfare at livet kan være et paradoks. Et velment ekteskap kan være kaldt og skrangle. En velstående familie kan være fattig på alt som ikke kan kjøpes. En kjærlig og varm far kan være ustabil og misbruke piller og alkohol.
 Sarah trekker pusten.
 – Pappa hadde en veldig vond oppvekst. Jeg tror han gjorde så godt han kunne. Han ville at vi skulle ha det bra, men levde med en skygge over seg. Han åpnet seg for meg, fortalte om det han hadde opplevd. Vi fikk et nært forhold, det ble en sterk kjærlighet der, forklarer hun stille.
 Men pappa skulle bli borte. Han ble alvorlig hjertesyk og døde da hun var 12 år.
 – Jeg husker mamma sa «nå glemmer vi alt det vonde, og tar vare på det gode». Livet skulle gå videre. Men barn klarer ikke å tenke som en voksen. Jeg fikk aldri sørget som jeg burde. Jeg sleit i ettertid da han forsvant.

Sarah følte seg utenfor, annerledes. Det var mye fokus på kropp og utseende i familien.
 – Jeg hadde hatt en far som i perioder kunne kaste opp fordi han ikke ville legge på seg. Jeg hadde en mor som hadde fått det inn med morsmelken at det var viktig å se bra ut. Hun var veldig opptatt av å være slank, og jeg fikk høre det hvis jeg la på meg, men også mye skryt fordi jeg var tynn, i motsetning til søsteren min. Vi hadde kalori-tabellen hengende på veggen hjemme.
 Da Sarah var 16, startet hun på
videregående og begynte på et treningssenter. Spiseforstyrrelsene utviklet seg omtrent samtidig.
 – I begynnelsen var det aerobic og egentlig ganske sunt, men jeg var ung og identitetssøkende, ble raskt opphengt av kropp og muskulatur. Allerede da ble jeg som besatt av kosthold, trening og fettprosent. Det var mye selvpining og selvhat. Jeg kombinerte bulimi med ekstrem slanking.
 Sarah trekker skjerfet inntil ansiktet for å skjerme seg mot det kalde vinddraget som feier gjennom Vigelandsparken. Restene av vinter biter fortsatt fra seg.
 – Som 18-åring veide jeg 46 kilo og var nær ved å utvikle anoreksi. Jeg var så tynn at jeg hadde mistet all energi, men heldigvis valgte jeg noe annet enn å sulte meg i hjel. Jeg ville fortsatt være tynn, men ikke bare skinn og bein. Muskler og synlige blodårer ble en besettelse, og jeg måtte spise for å nå det målet.

De neste årene ble fylt med vekter og jakten på et ideal. Drømmen var den perfekte, fettfrie, muskuløse kroppen med synlige blodårer. «Terminator»-kvinnen. En personlig rustning.
 – Som 21-åring handlet alt om trening og dette idealet. Jeg leste i bøker og snakket med trenings-
kamerater som jeg hadde blitt kjent med. Jeg var litt i tvil, men bestemte meg til slutt for å prøve anabole steroider. Jeg ville ikke la meg skremme av det som ble sagt. Jeg ville bygge denne kroppen for enhver pris. Den var alt for meg. Jeg var redd for å bli alvorlig deprimert om jeg ikke fikk det til, jeg hadde prøvd i så mange år. Min største fiende var mitt eget kroppsfett.
 Sarah trekker oppgitt på smilebåndet. Vi går sakte gjennom parken i retning Monolitten, mer imponerende og skremmende enn noen av de andre Vigeland-skulpturene. En stabel av mennesker, kuet og sammenpresset, som om alle har blitt trampet ned i et forsøk på å nå toppen.
 Året var 1999. Sarah kontaktet en fyr, som kjente en annen fyr, dro inn til et gym i Oslo og fikk satt sin første sprøyte med steroider.
 – Var du glad den dagen? spør jeg.
 – Jeg var mest lettet, svarer hun.
 – Jeg var fylt av lettelse og spenning, en følelse av at nå er det i gang, nå ruller det og går. Men det varte ikke så lenge. Jeg ble syk, fryktelig dårlig allerede den første kvelden. Etter sprøyten med steroidpreparatet Deca Durabolin, endte på legevakta, ekstremt kvalm og i dårlig allmenntilstand.
 – Hva skjedde?
 – Antakelig var steroidene forurenset, noe gikk galt, men drømmen om den perfekte kroppen var så sterk at jeg ikke lot meg skremme. Jeg kjøpte nye ampuller, satte dem selv uten opplæring, hadde for mye luft i sprøyta, holdt på å svime av og fikk store kuler i setemuskulaturen. Jeg fortsatte likevel, fikk hardere muskler, mindre fett, synligere blodårer, høyere
energinivå og bedre selvtillit. Alt jeg ønsket meg.
 Hun stopper et øyeblikk, lar en turistgruppe med japanere passere. De nikker og smiler, knipser sine bekymringsløse feriebilder før de rasker videre.
 – Livet ble lettere, sier hun.
 – Det ble lettere å leve, og de vanskelige følelsene ble mindre. Jeg var sammen med en fyr som også brukte steroider, venninna mi gjorde det samme.
Det var et sosialt liv, men 24 timer i døgnet handlet det om kropp og trening. Gradvis ble jeg mer og mer opptatt av meg selv, og mindre opptatt av alle rundt meg. De gamle vennene fra skoletiden var kjedelige, ikke interessante lenger. Sakte merket jeg hvordan steroidene bygde opp et raseri i meg, og jeg fikk stadig kortere lunte og mistet etter hvert evnen til empati.
 Hun rister på hodet av minnene.
 – Dessverre gjorde jeg meg skyldig i både fysisk og psykisk vold, noe jeg har angret bittert på. Det var for det meste min kjæreste den gangen som fikk gjennomgå.
 For bruken eskalerte bratt, både i mengde og type steroider. I løpet av sommeren ble det også partydop.
 – Vi dro til et gym i Oslo, til et tøffere miljø, mer ekstremt. De største kroppsbyggerne var enorme okser, hadde blodtrykksmedisiner i skapet og 150 damer i året. Kvinner var forbruksvare, et nummer i rekka. Livet besto av trening, spising, konkurranser og damer. De tilegnet seg en enorm sosial status, forklarer Sarah.
 En kveld var de på fest hos én av gutta.
 – Vi ble invitert hjem til en kjent kroppsbygger som jobbet på «gymmet». Mange tok kokain i løpet av den festen. Etter hvert dro vi ut, og havnet på den ene ymse fetisjklubben etter den andre. Vi avsluttet kvelden med nachspiel... og gruppesex.
 Hun ler brydd og rister på hodet, flau over de pinlige minnene. Forklarer at hun ikke var spesielt aktiv. At det bare skjedde den ene gangen.
 – Det interessante er hva steroidene gjør med hjernen, og hvilke miljøer som skapes, sier Sarah.
 – Folk blir helt hekta. Treningen betyr alt. Det blir nesten som en egen religion.
 – Hadde du kontakt med moren din?
 Sarah nikker.
 – Litt, men vi levde i hver vår verden. Jeg var en annen når jeg var sammen med henne. Hun likte ikke det jeg holdt på med, ville ikke vite om det. Året på steroider var på mange måter en konstant opptur, en euforisk rus med skyfri himmel hver dag. Men det var også noen solide nedturer. Én dag satt jeg hjemme hos mamma, de vanskelige tankene var der igjen. «Jeg tror ikke jeg vil leve mer,» sa jeg. Hun satt bare der, så knapt opp, og svarte: «Jeg kan ikke stoppe deg».
 De fem ordene brant seg fast. Det var ingen spørsmål om behandling eller hjelp, som hun savnet.
 – Når jeg ser tilbake på det som skjedde i 1999, var det ingen som prøvde å stoppe meg. Ingen hjemme, ingen venner. Fastlegen bare foraktet meg. Det var ingen oppbacking, jeg følte bare hat. Det var heller ikke forbud mot å bruke steroider den gangen. Det var ulovlig å selge, men ikke å kjøpe. Så jeg gjorde ikke noe feil. Jeg var bare alene.

I nesten ett år, fra januar til midten av november i 1999, fylte Sarah kroppen med anabole steroider. Hun kunne ikke bli stor nok.
 – Men én dag så jeg meg selv i speilet. Plutselig var jeg bare lei. Jeg så disse klumpene; skuldrene, triceps, biceps... Det var så overdimensjonert. Jeg hadde sunket så dypt at jeg ikke visste hva en pen kropp var lenger. Jeg hadde påført meg selv fysiske bivirkninger som dypere stemme, fet hud og en maskulinisering av det feminine utseendet. Jeg vet ikke hvor motivasjonen kom fra, men jeg ville gjøre noe med livet mitt igjen, studere og lære. Etter ett år med fullt kjør, ga det meg ingen ting å løfte den ene vekten etter den andre. Jeg ville bli noe. Jeg ville vite mer om hvordan kroppen fungerte, og så for meg en utdanning innen helse. Det ble min redning, sier hun.

Sarah kuttet ut steroidene. Det gikk bra i starten. Den første tiden var stoffene fortsatt lagret i kroppen, men etter hvert kom depresjonen.
 – Det var en rullgardin som gikk ned. Til slutt ville jeg bare dø. Jeg kunne sikkert tatt livet mitt mange ganger i den perioden, men gjorde heldigvis ikke det.
 I stedet tok Sarah de siste studiefagene for å starte sin farmasiutdanning, men problemene hentet henne inn i form av grensepsykoser og psykiske bivirkninger.
 – Jeg hadde jo ødelagt psyken min fullstendig. Fra juletider søkte jeg hjelp ved en poliklinikk, men det var selvfølgelig ventetid. Jeg fikk ikke napp der før i juni. I løpet av disse månedene tok jeg opp fag. Jeg sleit på fritiden med sansebedrag og hallusinasjoner. Trærne kunne plutselig se ut som ansikter, men jeg hadde bestemt meg. Jeg tok meg sammen i timene, og fikk med meg det jeg skulle.
 Vi tar fatt på trappene opp mot Monolitten.
Fotograf Morten vil ta bilder der oppe på toppen,
hvor symbolikken er størst og utsikten best.
 – Jeg fikk fokuset over på noe annet, svarer Sarah når jeg spør hva redningen besto av.
 – I tillegg tenker jeg tilbake med takknemlighet på noen ressurspersoner som gjorde en viktig innsats i livet mitt i den perioden. Den psykiatriske sykepleieren, som jeg møtte på poliklinikken da jeg var veldig dårlig, tilførte en form for trygghet. Jeg tenker også på lærerne jeg møtte på studiet, som var interesserte i min faglige framdrift samtidig som de tilførte noe på den menneskelige siden. Kroppen min ble gradvis mindre viktig. Det var andre ting som betydde mer. Jeg fikk fokus på andre mennesker og veien ut av spindelvevet.

Vi er på toppen nå. Sarah vender ryggen til Vigelands granittsymbol og skuer opp mot det grå skylaget hvor den stadig sterkere vårsola er i ferd med å bryte gjennom.
 – Steroidene kunne blitt den siste spikeren i kisten i jakten på et perfekt ytre, sier hun.
 – Skylder du på andre?
 – Det er vanskelig å gjøre det. Jeg var 21 år, myndig, og tok mine egne avgjørelser. De må jeg stå for. Jeg føler likevel at det ble lagt føringer for de valgene jeg gjorde. Ikke bare hjemmefra, men også fra samfunnet generelt. Vi ser reklamer for sprettrumper og plastiske operasjoner, vi blir på en måte hjernevasket alle sammen, hver eneste dag.
 Sarah har et nytt og godt liv nå. Etter utdannelsen og syv års jobbing på apotek, startet hun i fjor på sitt masterstudium i helsevitenskap. Hun bruker sine erfaringer som en indre drivkraft.
 – Jeg tenker ikke kalorier lenger, teller ikke proteiner eller karbohydrater. Jeg har et sunt forhold til trening og liker å løpe en tur. Men jeg vil alltid ha en jente i meg som sier at «nå må du slanke deg!».
 – Du hører den stemmen?
 Hun nikker kjapt.
 – Spesielt hvis jeg har det litt vanskelig, kan jeg få tanker om den perfekte kroppen igjen. Men da har jeg lært å si til meg selv: «Sarah! Slutt! Tenk på noe annet! Fokuser på andre! Ikke på deg selv.» For det var jo det som skjedde. Jeg ble fanget i mitt eget speilbilde.

Etter fotograferingen går vi ned trappene igjen. Vi snakker om kriminaliseringen av steroidbruk som ble innført i fjor. Sarah synes det er bra, tror det vil virke. Samtidig burde det vært et behandlingsopplegg med spesialkompetanse om steroidmisbruk, og spesielt for kvinner, mener hun.
 Vi ender ved parkeringen til Frognerbadet. Om få måneder fylles bassenget opp og forventningsfulle unge vil tråkke ut på kanten av stupetårnet, ti meter fra vannflaten.
 – Vi må bruke krefter på å stoppe folk, sier Sarah.
 – Jeg tror vi må være villige til å bruke tvang for å få folk ut av problemene. Steroider er som et narkotikum. Du blir rusa på det. Du lever bare fra én dag til en annen, nesten som et dyr. Selv kom jeg meg ut av det, og har det bra nå. Jeg har gleden av å studere noe jeg er interessert i. Jeg har gode venner, et fint samboerskap og et bra familieforhold. Men det har også fått én permanent konsekvens. Jeg fikk en bipolar lidelse etter bruken av de anabole steroidene. Jeg må gå på to forskjellige antidepressiva, én stabiliserende og én sovemedisin. Uten det, fungerer jeg ikke.
 – Hva tenker du om framtiden?
 – Foreløpig har jeg ikke noe valg, sier hun.
 – Steroidene ødela psyken min, og gjorde opplevelser fra barndommen bare enda sterkere, enda vanskeligere å forholde seg til. Steroidene gjorde at traumene brant seg fast på netthinnen. Så de som har hatt en tøff oppvekst burde iallfall ikke begynne med slike stoffer.
 Hun trekker på skuldrene igjen.
 – Ett år med steroidbruk ga meg i hvert fall ti år med bivirkninger. Og de er ikke helt over ennå. Det sies at en bipolar lidelse roer seg noe med alderen, så jeg håper at den brenner litt ut etter hvert, at jeg kan trappe ned på medisinene og kanskje oppnå en medi-sinfri tilværelse. Det ville virkelig vært drømmen.

Historien om Sarah er anonymisert etter ønske fra hovedpersonen selv og av hensyn til hennes familie og omgivelser. Sarah er heller ikke hovedpersonens virkelige fornavn.

Se video

Til toppen

Logg inn or Register