Menu

«Løgn spiser deg opp innenfra»

Løgnen ble for tung å bære

Steffen Kjærgaard ville ta med seg sin mørke løgn i grava. Men så langt kom han aldri. Hovedfeltet hentet ham inn.

TEKST: TOM ERIK ANDERSEN  FOTO: MORTEN RAKKE

Oslo, 23. oktober 2012. Den tidligere proffsyklisten møtes av et blitzregn på vei inn til pressekonferansen på Ullevaal stadion. Med tunge skuldre og et skamfullt, senket blikk tar han plass på podiet hvor et titalls mikrofoner peker ham ut, løgneren og juksemakeren.
 Dagen før har han ringt sykkelpresident Harald Tiedemann Hansen og lagt kortene på bordet. Tiedemann har bedt om tid, men det innvendige presset er for stort. Steffen orker ikke mer. Han har vært søvnløs i flere uker.
 «I snart 15 år har jeg holdt på en mørk løgn,» begynner han stille og gløtter opp over brillene. Blitzene hagler igjen.
 Den neste timen skal bli den vanskeligste i hans liv. Den pinligste og mest ydmykende. Den vondeste og mest kaotiske. For sannheten, som Steffen Kjærgaard hadde tenkt å ta med seg i grava, skal ikke lenger skjules. Den skal veltes ut.

Historien om Steffen Kjærgaard vil for alltid handle om den talentfulle syklisten og norgesmesteren som ble proff og senere sportssjef i Norges Cykleforbund, og deretter avslørt som norsk idretts største bløff-maker. Steffen dopet seg, bevisst og systematisk i flere år. Og han jugde om det, både som aktiv og ansatt i sykkelforbundet.
 – De første konfrontasjonene i media kom mens jeg var aktiv. Det var jo kjent allerede den gangen at Lance Armstrong hadde kontakt med dopinglegen Michele Ferrari. Jeg valgte angrep som det beste forsvar og var ubehagelig kort tilbake. Først nå i ettertid reflekterer jeg over hvor mange løgner jeg måtte servere.
 Steffen Kjærgaard sitter ved kjøkkenbordet hjemme i Tønsberg. Snart to år er gått siden pressekonferansen på Ullevaal. Det har vært to år med separasjon fra
media og sykkelmiljøet. To år med reparasjon av forhold og vennskap. To år med rehabilitering av selvfølelse, troverdighet og eget liv. Etappen er den verste han har vært med på.
 – I hele oppveksten var jeg opptatt av å gjøre ting ordentlig, ikke ta snarveier verken i trening eller konkurranser. Også hjemmefra var fair play en viktig del av hverdagen. Jeg er ikke oppdratt til å være en juksemaker, bedyrer han.
 Gode minner fra amatørkarrieren er ingenting verdt nå. Det er ingen synlige premier på veggene. Prestasjonene på juniorlandslaget, NM-gullene, sammenlagtseieren i verdenscupen, triumfen i Østerrike Rundt. Alt som ledet fram til proffkontrakten med TVM i 1996, ligger nederst i skuffen.
 – Jeg visste altfor lite om det som ventet meg der ute, sier Steffen.
 – Noen sa at jeg ville få en sjokkstart på et nytt liv, og det merka jeg fort. Nivåforskjellen var enorm. Jeg var en god klatrer som amatør, men som proff ble jeg knapt en statist. Jeg kjørte 125 sykkelløp på ett år, og var ikke i nærheten i noen av dem. Etter hvert begynte jeg å miste troen på meg sjøl, og da gikk det enda dårligere, da fungerte ingenting.

Steffen følte seg utilstrekkelig. Samtidig forsto han gradvis hva som foregikk i feltet.
 – I løpet av mine to første år som proff begynte jeg å innse hvor dystert miljøet egentlig var i forhold til bruk av doping og kanskje EPO spesielt.
 – Hvordan oppdaget du det?
 – Det var ikke så vanskelig. Selv om ingen snakket om det, var det ganske åpenlyst. Du kan gjerne sammenligne det med svart arbeid. Alle vet at det er der. Jeg husker en episode fra Portugal Rundt. Jeg lå på massasjebenken, totalt utslitt etter en lang etappe. Én av de andre rytterne kom inn og ba om nøkkelen til lastebilen, han måtte ha noe i kjøleskapet. Gradvis forsto jeg hva det var snakk om.
 – Ble du ikke frustrert og forbanna?
 Steffen rister på hodet.
 – Innerst inne var det ingen stor overraskelse, sier han. – Jeg var mest frustrert over at jeg syklet dårlig, og reagerte vel mest med skuldertrekk.
 – Så hva gjorde du?
 – Først gjorde jeg ingenting. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle få til en brukbar idrettskarriere uten å bli med på denne dopingkarusellen.
 Han stopper opp, puster tungt.
 – Men en eller annen gang, høsten 1997, resignerte jeg. Jeg fikk ikke ny kontrakt med TVM, troen på idrettskarrieren var et slukket lys, og jeg merket at moralen forsvant, litt om litt. Jeg syntes det var ufattelig langt fram. Jeg var frustrert. Jeg hadde kommet så langt, men manglet så mye for å ta det siste steget. Så jeg sluttet helt, dro hjem til Tønsberg, og mentalt hadde jeg en reell pause.
 En dag ringer Kim Andersen fra et nyetablert, dansk lag, Team Chicky World. Han gir Steffen Kjærgaard en ny sjanse.
 – Chicky World var et 2. divisjonslag, kanskje til og med 3. divisjonslagslag. Vi konkurrerte i Tyskland og Frankrike, men til tross for at jeg gikk ned et nivå, så hang jeg ikke med. Og da ble jeg mer besluttsom. Jeg tenkte at nå tar jeg steget som skal til for å være med på dette løpet.
 – Hva gjorde du da?
 – Da kontaktet jeg en lege i Belgia, fikk tak i EPO og også kortison. Det var relativt enkelt.
 – Visste du veien?
 – Jeg visste om flere veier. Jeg valgte bare den som passet best.
 – Var det så enkelt?
 Steffen lar spørsmålet henge, forstår at det handler om mer enn det praktiske. 
 – Jeg kan bruke mange ord for å prøve og forklare, men skal jeg være helt ærlig, så ga jeg rett og slett faen. Jeg hadde dratt hjem med halen mellom beina, fått en ny sjanse og dro ned til Chicky World med full bevissthet om at det naive filteret var fjernet. Jeg visste hvor dirty dette spillet var, og var klar for å hive meg ut i det.
 – Ingen skam eller skyldfølelse?
 Han tenker seg om, forsøker å huske.
 – Jeg antar at det lå en skyldfølelse der et sted, sier han endelig. – Men den var i så fall gjemt langt vekk, moralen var pakket bort, og erstattet med en annen innstilling, at det var bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort.

De sterkeste hodene tok det riktige valget i det samme krysset, inn på den rene asfalten. Så hvorfor slo Steffen Kjærgaard følge med bløffmakerne på en vei steinsatt med juks og løgner, skam og fordømmelse?
 – Jeg hadde et reelt valg, medgir Steffen og slipper blikket ut av kjøkkenvinduet.
 – Og jeg kan ikke klandre andre enn meg sjøl. Noen er født med mer talent enn meg, og kan hevde seg selv ved å trene rent. Andre er kanskje utstyrt med sterkere moral, jeg vet ikke, men i flere intervjuer har syklister forklart at også tilfeldigheter råder. Det tror jeg på. Jeg trodde at jeg hadde et
robust filter, men det holdt ikke. Jeg vippa over på feil side.
 Steffen kan fortsatt huske den første kuren.
 – Jeg følte verken skam eller spesiell forventning. Jeg var bare klar. Jeg prøvde meg litt fram, var litt forsiktig. For litt skummelt var det jo. I tidlig EPO-tid kunne du få så tykt blod at det var dødelig. Men det hadde jeg ingen frykt for, den delen var stabilisert. Snakket du med de riktige legene, fikk du vite hvor store doser du skulle ta. Normalt er EPO en kur som trenger litt responstid for å iverksette ting i kroppen, men for meg løsnet det ganske fort. Etter bare en ukes tid hadde jeg betraktelig bedre bein. Så holdt jeg på med det en stund.
 – Permanent? Over lang tid?
 – Noen holdt på hele tiden, også i treningsperiodene, men det var uinteressant for meg. Jeg brukte gjerne én kur over tre ukers tid, og så hadde jeg en positiv respons i en måned eller halvannen etterpå. Sånn holdt jeg på. Og i de periodene syklet jeg fort.
Så fort som jeg mente at jeg var god nok til.

Steffen syklet så fort at U.S. Postal ville ha ham. Følerne var der allerede i 1998. Sommeren etter,
dagen før Tour de France i 1999, signerte han kontrakten som hjelperytter for Lance Armstrong.
 – Jeg visste faktisk ingenting om hva som ventet meg. Helt ærlig, jeg var usikker på hvordan det fungerte i andre lag og med andre ryttere, og husker ikke i detalj hva slags tanker jeg hadde, men jeg hadde nettopp fått en voldsom respons på å gi faen, og det var nok årsaken til at jeg fortsatte å dope meg.
 – På egenhånd eller i laget?
 – Jeg kjente jo allerede legen i Belgia, hadde det jeg trengte, men ble anmodet om å organisere dette sammen med de andre i U.S. Postal. Og da gjorde jeg det.
 – Hvordan fungerte det?
 – U.S. Postal hadde en hovedlege og en frilanslege, forklarer Steffen.
 – De var primærpersonene som ordnet det medi-sinske. Som oftest hadde jeg en egen konsultasjon inne hos legen. Andre ganger gikk han fra rom til rom. Han prøvde alltid å påse at han var der når romkameraten min var på massasjen eller et annet sted, og motsatt.
 – Visste du om bruken til de andre?
 Han drar på det, hjelperytteren.
 – Både ja og nei, sier han.
 – Vi snakket ikke om det internt. Vi var sjelden under behandling samtidig. På den måten ble det ganske tette vegger, så sant du ikke tok det opp med de rytterne du bodde sammen med, og det opplevde jeg som et veldig tabubelagt tema. For meg var erfaringen at holder du kjeft, så holder de andre kjeft. Det var veien jeg valgte.

Sommeren 2000 og 2001 hjelper han Lance Armstrong over fjellene til sammenlagtseire i Tour de France, men det er ingen prestasjon. Det er historiens største idrettsbløff. I den innerste sirkelen rundt Armstrong sitter Tyler Hamilton som siden skulle fortelle alle detaljer om det råtne spillet i U.S. Postal.
 Armstrong og Hamilton delte mer enn hotellrom. De delte også lege. Deres felles rådgiver var Dr. Michele Ferrari, blant rytterne kalt Dr. Evil fordi han lurte hver eneste dopingtest, skriver Hamilton i boka si, The Secret Race. Våren 1999, kort tid før Kjærgaard blir en del av laget, samler Armstrong den indre sirkelen i sin franske luksusvilla for å legge planene for touren. Tyler Hamilton er sliten, trenger EPO. Han spør Lance Armstrong, som peker hverdagslig mot kjøleskapet. Hamilton åpner døra og finner EPO-boksen ved siden av melkekartongen.
 – Jeg reflekterte aldri over hva slags dopingregime jeg ble en del av, sier Steffen Kjærgaard fra et kjøkkenbord i Tønsberg 15 år senere.
 – Kjente du til Armstrongs hemmelighet?
 Spørsmålet mottas uten reaksjon, som om Steffen har vært forberedt lenge.
 – Jeg så ham lite, svarer han raskt.
 – Jeg var aldri en del av den innerste sirkelen rundt Lance. Han var i team-bussen før start, men forsvant inn i egen bil så fort han var i mål, som regel en halvtime før meg. Vi kunne dele en øl eller kaffe i hotellbaren på treningsleir, men jeg opplevde at han trakk seg mer og mer vekk. 
 – Men du visste hva Lance drev med?
 – Jeg visste ikke, men skjønte det.
 – Hva legger du i det?
 – Jeg visste ingenting i detalj, det ble aldri snakket høyt om. Man legger bare sammen to og to, og snapper opp korte samtaler, som bestillinger av restitu-sjonscocktails. «Jeg trenger ikke saltoppløsning, jeg trenger Vitamin C eller E». Det var kallenavnet på EPO.
 – Har du hatt kontakt med Lance i etterkant?
 – Helt overfladisk, på sms. Men én gang slang jeg en fleip om damene hans. Det sto i media at han hadde byttet ut Sandra Bullock med Sheryl Crow, forklarer Steffen og løfter munnviken til et skrått smil.
 – Det likte han ikke, og jeg hørte aldri mer fra ham.

Jukset i U.S. Postal er behørig beskrevet i Tyler Hamiltons avslørende bok. I Tour de France 2000, før den 12. etappen opp Mont Ventoux, var blodposene teipet opp over hotellsengene, klare for overføring. Året etter testet Armstrong positivt for EPO i forberedelsene til Touren, men det internasjonale sykkelforbundet skal ha grepet inn og beskyttet superstjernen. Like etter donerte Lance Armstrong 125.000 dollar til organisa-sjonen.
 Steffen Kjærgaard rister på hodet. 
 – Blodposer på veggen… Så groteske tilfeller var jeg aldri vitne til, lover han.
 – Var du aldri redd for å bli tatt?
 – Etter hvert var jeg jo det.
 – Men ikke i starten?
 – Nei. Da jeg begynte min første EPO-kur i 1998, var det ingen risiko. Det var helt umulig å bli tatt, det var en kjent sak. I 2000 kom den første EPO-testen og da ble jeg mer forsiktig. De første where-abouts begynte også å fungere. Jeg måtte til enhver tid opplyse hvor jeg oppholdt meg.
 – Hva gjorde du da?
 – Jeg vet ikke hva de andre gjorde, men jeg ble veldig forsiktig. Jeg reduserte bruken, og da reduserte jeg også effekten. Plutselig var jeg i en situasjon der jeg både tok risiko og ikke fikk noen effekt. Og da fadet det egentlig ut. Etter hvert tok jeg ikke noe i det hele tatt, og da syklet jeg heller ikke fort nok. Det påvirket igjen troen på meg sjøl. Det ble en negativ spiral. Vi hadde fått barn. Jeg ville ikke være med lenger. Og da jeg la opp, var det en lettelse å være ferdig med racet, med de betingelsene som det faktisk innebar.
 – Du var trygt i land, forbi tollerne?
 Han nikker gjenkjennende til metaforen.
 – Ja, jeg trodde det. Jeg var ikke forberedt på å bli innhentet av fortiden så lenge etterpå. Jeg var helskinnet gjennom. Det var selvfølgelig noen konfrontasjoner, og jeg følte meg uglesett når tidligere lagkamerater ble tatt. Men det var mest påminnelser om fortiden. Jeg sov ikke spesielt dårlig fra 2003 til 2012, men trykket økte. Den store belastningen kom da FBI iverksatte etterforskningen på Armstrong. Da kjente jeg at dette ikke var hyggelig.
 – Hvor mange visste om dopingen?
 Han tenker seg om, forsøker å telle.
 – Det er vanskelig å sette et tall. Leger, ryttere og lag… et titalls personer, kanskje tyve.
 – Også kona di?
 – Kona mi har visst en del, men aldri vært komfortabel med det, alltid snudd ryggen til. Hun ba også meg om å glemme det, legge det vekk. Men presset økte og folk spurte. Jeg hadde flere konfrontasjoner med både presse og venner som har stått meg nær. Og én av dem husker jeg spesielt godt.

– Jeg også husker den, sier Per-Espen Løchen.
 Han møtte den norske proffsyklisten hjemme i Tønsberg i 1999. Kjærgaard var allerede en profilert syklist, Løchen var sportsreporter på vei opp og fram. Det ble samarbeid og etter hvert vennskap. Idrettsutøveren og journalisten. Gjensidig nytte og hygge. Ikke helt etter boka, men slik er det nå en gang. Vennskap utvikles på tvers av yrkesvalg.
 I 2002 var de begge i VM. Etter løpet dro hele kame-ratgjengen fra Tønsberg tilbake til Oudenarde, som var Kjærgaards hjemby i Belgia. Utpå kvelden satt de i baren med hver sin øl. Doping var igjen i nyhetene. Per-Espen grep muligheten til å spørre.
 – Jeg satte øynene i ham, og sa: «Nå har du én sjanse. Enten forteller du meg sannheten, eller så kommer jeg aldri til å tilgi deg hvis løgnen kommer for en dag. Har du noen gang dopet deg?»
 Steffen Kjærgaard svarte nei.
 – Han så meg rett i øynene og svarte kontant nei. Det var min første ordentlige konfrontasjon med ham, og jeg hadde ingen grunn til å tro noe annet. Jeg valgte å stole på det svaret jeg fikk, og jeg hadde stilt ham spørsmålet som en god venn. Også kroppsspråket tydet på at han sto 100 prosent inne for det, sier den tidligere NTB-journalisten.

Tilbake på kjøkkenet i Tønsberg. Steffen slår blikket ned i bordet over nok et minne han ikke er stolt av.
 – Det var en glatt løgn, sier han.
 – Og selv om jeg husker konfrontasjonen som nærgående, og oppfattet det som et ultimatum fra en god venn, var det ikke spesielt vanske-lig å servere den løgnen. Det er litt skremmende. Vi var i to ulike verdener.
 – Hva tenker du i dag?
 Han puster tungt.
 – Det er ikke hyggelig å vite at jeg har misbrukt min venns tillit. Han satte en støkk i meg, for jeg har ofte tenkt på det øyeblikket i etterkant, ikke bare på rela-sjonen mellom meg og han, men på løgnen i sin helhet, på konsekvensene hvis den kom fram.
 – Og det vet du nå?
 – Ja, og jeg ser at det har skapt mye ubehag for mange, at ringene har vokst seg større og større. Det er vondt å vite at jeg har holdt gode venner for narr, vondt å oppleve at media har tatt med seg familiemedlemmer på min nedtur, og det har jeg ikke helt klart å fordøye. Dette er mennesker som jeg har ødelagt livet til, og som jeg nå forsøker å begrense skadene på.
Ambisjonen var å starte et nytt kapittel i livet uten å bli tatt. Jeg tenkte at de fleste mennesker har noen mørke løgner å bære på, og de fleste blir med i grava, så det skal vel jeg også klare.
 – Hvor lett var det å lyve?
 – I starten var det kjempeenkelt, jeg var bare kynisk. Kynisk er faktisk det rette ordet. Jeg serverte den løgnen som passet meg best, men det ble mer og mer ubehagelig, og spesielt i ettertid da jeg hadde lagt det bak meg.
 – Vurderte du aldri å fortelle?
 Han tenker seg godt om.
 – Jeg vurderte det da Bjarne Riis sto fram i 2007. Det var jo ikke bare Riis, men flere Telecom-ryttere jeg assosierte meg med, andre med en heavy hjelperytter-jobb. Men jeg var ikke presset hardt nok, og lenge nok, til å ta med meg familie og venner ut i uføret som ventet. At det skulle gå utover meg, var en ting. Men kone, barn og venner… Vi var ikke klare for det. Og jeg tror det ville fått større konsekvenser.

Presset stilnet aldri. Floyd Landis og Tyler Hamilton sto fram. USADA-rapporten var i opprulling. FBI startet sin formelle etterforskning. Fredag 18. januar 2013 skulle selv Lance Armstrong innrømme sin mørke løgn i tv-programmet til Oprah Winfrey, men før det hadde telefonen ringt stadig oftere hos Kjærgaard.
 – Det var forferdelig fra det øyeblikket jeg skjønte at den USADA-rapporten eksisterte og kom til å bli offentliggjort. Den perioden var et stort og mørkt hull, med veldig mye søvnløshet, uro og frykt for å bli tatt med buksa nede. Jeg prøvde å ha en normal hverdag, et normalt liv. Men når du blir oppringt på en cam-pingplass i Telemark, og en VG-journalist lurer på om du er blitt kontaktet av FBI, så er den ferien ødelagt.
 Høsten 2012, bare én uke før sykkelpresidenten skal innkalle til pressekonferanse på Ullevaal, reiser Steffen og kameraten Per-Espen Løchen på sydenferie med begge familiene på tur. De har gledet seg i lang tid. Steffen er fjern. Presseoppslag i VG forteller om sprøytebruk. De gamle lagbildene fra U.S .Postal preger sportssidene nok en gang. Likene ramler ut av skapet.
 Ved bassengkanten på Gran Canaria konfronterer Per-Espen sin gode venn igjen. Ungene leker i vannet. Per-Espen retter seg opp i solsenga, irritert banker han i avispapiret.
 «Når vi kommer hjem, må du gå ut med en pressemelding. Du kan ikke la dette med sprøytebruk henge i lufta, du må ta et antidopingstandpunkt. Skriv en pressemelding hvor du åpner med: «Jeg har aldri brukt doping».
 Han fikk ingen reaksjon. Steffen senket blikket i sitt eget fang, forsvant inn i seg selv og ble der.

Én uke uke senere bråvåkner Per-Espen av telefonen som ringer. Han gnir søvnen ut av øynene, ser Steffens navn i displayet og får umiddelbart en følelse at noe er galt.
 «I 12 år har jeg holdt på en mørk løgn,» sier vennen Steffen Kjærgaard.
 Per-Espen kjenner fortsatt setningen i magen.
 – Jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Den første tanken var «nei, nei!» og jeg ropte det ut i telefonen. Jeg så min egen karriere falle i grus. Hva ville skje på jobben? Hva med min egen troverdighet?
 Mot slutten drar Steffen selv opp samtalen de hadde hatt i Belgia i 2002.
 «Husker du hva du sa til meg?» spør han.
 Selvsagt gjør Per-Espen det.
 «Vel, da må du enten tilgi meg eller gjøre noe annet,» sier Steffen Kjærgaard. «Og du gjør akkurat som du selv vil.»

– Den store ballen rullet, forklarer Steffen i dag.
 – Den godt planlagte ferieuka på Gran Canaria var helt bortkastet. Jeg sov bare noen få timer og gikk ned flere kilo. Og da jeg kom hjem, dro jeg rett til legen hvor jeg ikke klarte å si noe som helst. Da reiste jeg hjem hit på kjøkkenet, det var en mandag. Jeg ringte kona, sa hun måtte komme hjem umiddelbart, for nå måte vi prate. Den dagen bare sprakk det. Jeg var helt utkjørt, irrasjonell og handlingslammet, alt sammen på en gang.
 Kona var ikke klar for den store oppvasken, visste ikke hvordan hun ville takle det, men for Steffen var det ingen vei tilbake. Løgnen hadde vokst seg så stor og vond at den måtte ut. De neste timene ringte han presidenten i sykkelforbundet, kollegaer og ryttere, familie og venner. Den vanskeligste samtalen, med vennen Per-Espen, tok han til slutt. Så slo han av telefonen.
 – Jeg skulle ringt så mange, men rakk ikke rundt. Faren min var på ferie i Burma, uten telefondekning og internett. Jeg ringte mora mi, søstera mi, og måtte planlegge en pressekonferanse.
 Han stopper et øyeblikk.
 – Dette har vært forferdelig for mange, men ekstra vondt for kona mi og Per-Espen. Jeg satte dem i en umulig situasjon, og det rokket ved Per-Espens integritet som journalist. Det er forferdelig å tenke på. Han var helt ødelagt i flere dager, men viste styrke. Han hadde et valg. Han kunne tenkt at dette er helt uakseptabelt, vist meg ryggen, og så hadde vi ikke hatt mer kontakt. Men han har valgt å være en av de fineste vennene som finnes, en robust fyr for hele familien. Det har jo svingt for kona mi også. Da har det vært ålreit å ha en person som setter ting litt i perspektiv for henne også. Det har vært et uvurderlig vennskap.

Per-Espen trekker på skuldrene, vet ikke helt hva han skal si. Han har bare forsøkt å holde hodet kaldt.
 – Jeg brukte 10-15 minutter på å døyve sjokket. Så ringte jeg sjefen min og fortalte hva jeg visste. Jeg måtte være lojal til arbeidsgiveren, så jeg valgte å informere om alt som hadde blitt sagt i telefonen. Jeg ba også om å bli fritatt fra saken, ville bare kontrollere faktaopplysninger, et ønske NTB respekterte. Det var den vanskeligste dagen i min yrkesaktive karriere.
 – Hva tenkte du om Steffen? 
 – Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en mann som trengte meg. Jeg følte veldig sterkt for mennesket, og forsto hvilket styr han skulle gjennom. Samtidig måtte jeg håndtere at kameraten min hadde jugd for meg i 12 år. Det var vanskelig, men Steffen har stilt opp for meg i flere situasjoner, og jeg var egentlig aldri i tvil.
 – Hva med jobben?
 – Det ble et veiskifte, forklarer han.
 – Pressekonferansen på Ullevaal ble den siste dagen som journalist. Etterpå mistet alt mening og innhold. Min troverdighet var satt på spill og sannsynligvis ødelagt. Jeg har aldri fått høre det av kollegaer eller andre, men jeg følte det veldig sterkt sjøl, at journali-stikk var jeg ferdig med.

– Jeg var helt tom og helt blåst da den pressekonferansen var over, forteller Steffen.
 – Jeg hadde levd i en tørketrommel i flere uker, men jeg var hel, og sov faktisk godt den første natta. Dagen etter opplevde jeg som en dommedagsfilm hvor hovedpersonen våkner etter rulleteksten og alt virker som normalt. Sola skinner og gresset er grønt. Fuglene synger. Ungene leker i gata. Jeg syklet bort på Rimi for å handle.
 Pang. Tre av fire aviser hadde Steffens innrømmelse som hovedoppslag. VGs forside viste et gammelt bilde av syklisten og kona. De tre ordene i krigstyper slo pusten ut av Steffen Kjærgaard. «HUN VISSTE ALT».
 – Jeg skal ikke mene for mye om jeg er behandlet godt eller dårlig, sier Steffen.
 – Det er ingen tvil om at media har gjort en viktig jobb for å presse fram løgnen min, og æren ligger hos dem, ikke hos meg. Men når jeg ser hvordan media vrir på utsagn og fjerner nyanser, så har vært vanskelig å være en bidragsyter på den fronten. Det har jeg sagt til VG. Den forsiden var helt jævlig. Det er mulig at fem millioner nordmenn glemmer fort, men kona mi glemmer den aldri. Hun vil huske den hver dag.

Hver dag må også Steffen leve med det han har gjort. I etterkant har han forklart alt han vet til Antidoping Norge. De lange samtalene har vært opplysende for organisasjonen, terapi og renselse for personen.
 – Bekjennelser letter jo voldsomt, sier han.
 – Ganske mye i starten, og så svinger det mer når du møter mennesker som du ikke har fått snakket med. Jeg skulle gjerne pratet ut med enda flere enn jeg har gjort, men det er ikke enkelt å stå i rett for mennesker du respekterer. Selv om jeg følte at jeg svarte greit på alle spørsmålene under pressekonferansen, ser jeg i ettertid at alt ikke gikk like bra.
 – Hva tenker du på?
 Steffen blir stille, som om svaret der inne egentlig ikke har lyst til å komme ut.
 – Jeg mener å huske at jeg fikk et spørsmål om blodoverføringer, om jeg hadde prøvd det.
 – Og hva svarte du?
 – Jeg svarte vel nei.  Så tenkte jeg ikke mer over det, ikke der og da. Men i samtalene med Antidoping Norge har jeg fortalt at også tradisjonell bloddoping var en ting jeg prøvde. Ganske seint i karrieren, i 2002, reduserte jeg som sagt EPO-bruken fordi det hadde kommet nye testmetoder. Da prøvde jeg en mer klassisk bloddopingvariant én gang, men fikk ingen «boost», følte meg ikke sprekere. Derfor ble det med den ene gangen.
 Ordene blir hengende i lufta, som et oppstøt fra en kjeller som nå skulle vært ren.
 – Hvorfor sa du ikke det på Ullevaal?
 Steffen vrir seg i stolen, i ubehaget.
 – Da jeg satt på pressekonferansen var presset så voldsomt. Jeg hadde opplevd så enorme svingninger over så lang tid. Det var så mye som skulle innrømmes at jeg ikke klarte å ta også den saken der.
 – Du jugde igjen?
 – Det ble for mye. Jeg husker ikke engang om jeg ble spurt helt konkret om det eller det er noe jeg innbiller meg. Det er uansett det siste å innrømme, jeg har ikke mer å skjule.
 – Ingen flere lik i skapet?
 – Ingen flere lik. Det er alt, lover Steffen.

Naturligvis møter han fortsatt mennesker som spør og vil vite. I studiemiljøet på høgskolen, på foredrag og i sosiale lag.
 – Fortsatt er løgnen mye vondere å bære på enn vissheten om at jeg har jukset i idretten. Jeg opplevde ikke at jeg jukset mer eller mindre enn alle andre, jeg var bare med på de premissene som rådet i feltet. Så opplevelsen av juks har ikke vært så tilstedeværende, men opplevelsen av løgn har vært det. Løgn er en voldsom, mørk kraft som spiser deg opp innenfra.
 – Hvordan kunne du ta jobben som sportssjef i sykkelforbundet når du hadde en sånn løgn å bære på?
 Steffen trekker på skuldrene.
 – Jeg så på jobben som en mulighet til å bidra positivt igjen. Jeg ville gi noe tilbake, og gjøre en bra jobb for de som var på vei opp og fram.
 – Fortalte du noen av syklistene om det råtne spillet som ventet der ute?
 – Nei, jeg gjorde ikke det.
 – Ville ikke det vært riktig?
 – Jo, det ville det så absolutt vært, innrømmer han.
 – Ingen forberedte meg på hva som ventet, og jeg savnet det. Kanskje ville jeg valgt annerledes og vært mer robust om jeg hadde visst på forhånd at store deler av feltet dopet seg, men ingen tok den samtalen. Og jeg klarte det ikke heller. Det skulle jeg ha gjort.
 – Hvor mye angrer du?
 – Det er klart jeg angrer, svarer han fort.
 – Det er ikke lett å fortelle sine egne barn at man har vært en cheater, men det var ålreit å få gjort det, og barn er vel generelt ganske flinke til å tilgi. Jeg angrer på valget mitt fordi jeg nå må ta konsekvensen av det. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Det har skapt uro også her i familien, men søstera mi sa faktisk noe fint. «Nå har jeg i hvert fall fått broren min tilbake». Tolker jeg henne riktig, så har innrømmelsen gjort meg lettere til sinns, gitt meg mer positiv energi.
 – Klarer du å være stolt av noe?
 – Hva tenker du på?
 – NM-gullene? Seieren i verdenscupen?
 Han lar spørsmålet synke, men svaret er åpenbart og gitt.
 – Det er umulig å forbli stolt av idrettskarrien min. Jeg har et anstrengt forhold til de fem-seks åra jeg dopet meg. Samtidig kan jeg ikke sette strek over 20 år av livet mitt, for de fleste har faktisk vært ganske ryddige. Jeg er stolt av resultatene fram til jeg ble profesjonell, og stolt av de årene jeg var sportssjef i sykkelforbundet, en periode hvor sporten fikk et voldsomt ansiktsløft på mange områder.
 – Ville du fortalt historien din hvis ikke VG og andre medier hadde presset deg til å stå fram?
 Steffen er ærlig nå, trenger ikke å lyve lenger.
 – Nei, jeg tror ikke det, svarer han.
 – Slike mørke løgner er ikke noe du innrømmer uten å ha blitt lagt et ettertrykkelig press på. For meg er det en sursøt smak på det. Mediene har gjort jobben sin. I det store bildet har jeg bare vært et lite offer for å få fram sannheten. Totalt sett har jeg det mye bedre nå, fordi jeg er kvitt løgnen. Jeg er i gang med et nytt liv, har en flott familie og venner rundt meg, og sover godt om natta.

Vi kunne stoppet der, oppe på høyden, gitt historien om Steffen Kjærgaard en fri og forsonende avslutning med vakker utsikt. Men tillit er noe man må gjøre seg fortjent til og tvilen kan være en livsvarig dom.
 – Hvorfor og hvordan skal vi tro deg nå når du har jugd så mange ganger?
 Det blir stille. Sola skinner og gresset er grønt. Fuglene synger fortsatt. Ungene leker i gata. Han slår ut med hendene. To hender som en gang holdt fast i et sykkelstyre før han svingte inn på en kronglete, steinete vei og mistet grepet.
 – Det har jeg ikke noe godt svar på, sier han.

Per september 2014 studerer Steffen Kjærgaard til ingeniør ved Høgskolen i Vestfold, og Per-Espen Løchen jobber som PR-ansvarlig i Petter Solbergs rallycrossteam. De er fortsatt gode venner.

Se video

Til toppen

Logg inn or Register